Budskapet Maria

Vi har alle på våre reiser oppsøkt steder med stor historisk eller religiøs betydning, i håp om å oppleve noe. I håp om å røres av noe.

Som om stedene i seg selv kan gi oss svar på våre spørsmål.

Vi blir så ofte skuffet. Vi kommer til et sted som er bærer av legender, historie, håp, poesi – og vi møter hverdag. Vi brøyter oss vei mellom T-skjorteselgere der vi drømte om stillhet.

Noen ganger kan vi likevel se et glimt av det vi drømte om. I 1994 sto jeg ved Gennesaretsjøens bredd og så utover ruinene av den lille byen der Jesus startet sin gjerning, sine undre. Det var så lett å se for seg hvordan det må ha vært å leve her. På Jesu tid levde menneskene av fiske og av å dyrke den jorda de rådde over. En fredelig liten by, med noen oliventrær, en olivenpresse, noen frukttrær og noen enkle fiskebåter. De som bodde her snakket arameisk, et eldgammelt språk i slekt med hebraisk, men kanskje enda mer i slekt med arabisk.

Det var godt å bo i Kapernaum. Den store verden var langt unna. Riktignok var de styrt av det mektige Romerriket og av dets undersått kong Herodes, men i Kapernaum merket de ikke mye til det.

Markusevangeliet.

Noen år senere var jeg igjen i Israel, men denne gang for å spille Markusevangeliet i Jerusalem. Familien min var med på denne turen, og da vi hadde en fridag, benyttet vi anledningen til å besøke Betlehem. Dette var før muren ble bygget, men det var likevel ikke enkelt å komme seg de åtte kilometerne fra Jerusalem og sørover til Jesu fødeby.

Betlehem var preget av fattigdom. Denne byen, som for oss var utgangspunktet for den vakreste av alle historier, hadde vært gjennom mye på få år. Jordan hadde hatt kontroll over byen fra 1948 til Israel tok den under seksdagerskrigen i 1967. Året før mitt besøk hadde så israelerne trukket seg ut og overlatt Betlehem til palestinske myndigheter. Israel kontrollerte likevel all ferdsel til og fra byen, noe som gjorde det vanskelig å opprettholde turismen de så sårt trengte. Det var spenning og aggresjon i luften, det var nedlagte butikker og halvferdige hus. Hvor var hyrdene, vismennene og stjernen?

Et barn er født i Betlehem,

i Betlehem;

thi gleder seg Jerusalem.

Halleluja, halleluja!

Vi nærmet oss den litt grå inngangen til Fødselskirken.

«Your wife, ride my camel? Take picture. Special price for you, sir. Only three dollar!»

Hva var egentlig dette for et sted? Jeg visste at kirken var en helligdom for både kristne og muslimer, at keiser Konstantin fikk den bygget etter at hans mor hadde vært i Det hellige land i 326, og at kirken skal være reist på det eksakte sted der Jesus ble født – fødselsgrotten.

Grotten? Jeg har da alltid sett for meg en stall!

Han lagdes i et krybberom,

et krybberom.

Guds engler sang med fryd derom.

Halleluja, halleluja!

Jeg ble fylt av skam idet jeg ble vist inn den lave steindøra. Rundt meg var det krig og fattigdom, kaos, søppel og undertrykking, og her gikk jeg og følte at alt dette liksom sto i veien for min personlige opplevelse av hyrder, engler og krybber.

Det er en svært vakker kirke, med røkelseskar og gullmosaikk. Likevel bar jeg med meg min motstand der jeg gikk ned de smale steintrappene til grotten under kirken. Det var nesten mørkt der nede, men i skinnet fra stearinlys fikk jeg se en halvsirkelformet marmorstein på gulvet. I denne var det et rundt hull, og omkring hullet en vakkert formet sølvstjerne Over stjernen, Jesu fødested, hang det tett i tett med røkelseskar helt ned mot gulvet – og med hver sin lille hånd hvilende på jordens sentrum satt mine to små sønner med skinnende øynene.

I årtusener har mennesker bøyd sine hoder på dette sted, bedt om et bedre liv på dette sted, takket på dette sted, og der sto jeg med min trange, lille fornuft.

All tekst vi nærmer oss i Bibelen, bæres oppe av tro. Alle som vil bevise, taper. Det er tekstens styrke at den aldri nærmer seg matematikken. Det er tekstenes motsetninger, hemmeligheter, drømmer og muligheter som betar oss. Det er ikke viktig å forsøke å bevise hvilken ruin det hendte i; det er hendelsen i seg selv som er poenget. På et slikt sted er du en liten del av en lang tradisjon.

En fattig jomfru satt i lønn,

hun satt i lønn

og fødte himlens kongesønn.

Halleluja, halleluja!

Rydd vei for Herren!

I første kapittel av Lukasevangeliet får vi høre historien om Elisabet og Sakarja som ikke kan få barn. De er begge gamle når Gud griper inn. Med noen enkle, små linjer åpner Lukas himmelriket for oss.

Sakarja er prest, og en dag han er alene i templet viser en Herrens engel seg for ham på høyre side av røkelsesalteret.

«Frykt ikke, Sakarja!

Gud har hørt din bønn.

Din kone Elisabet skal føde deg en sønn,

og du skal gi ham navnet Johannes.»

(Lukas 1,13)

Elisabet blir med barn. Når hun er seks måneder på vei, får hun besøk av sin unge slektning Maria, som også er gravid. Engelen har latt henne vite at hun skal føde en Sønn som hun skal gi navnet Jesus og som skal kalles «Den høyestes sønn».

For en fantastisk historie! To kvinner har blitt med barn. Den ene var barnløs og egentlig for gammel til å kunne få barn. Den andre var barnløs fordi hun aldri hadde vært sammen med en mann. To gutter skal fødes. Den ene skal berede vei for Herren, den andre er Guds Sønn.

Budskapet til Maria

Men da Elisabet var i sjette måned, ble engelen Gabriel sendt fra Gud til en by i Galilea som heter Nasaret, til en jomfru som var lovet bort til Josef, en mann av Davids ætt. Jomfruens navn var Maria. Engelen kom inn til henne og sa: «Vær hilset, du som har fått nåde! Herren er med deg!» Hun ble forskrekket over engelens ord og undret seg over hva denne hilsenen skulle bety. Men engelen sa til henne:

«Frykt ikke, Maria! For du har funnet nåde hos Gud.

Hør! Du skal bli med barn og føde en sønn,

og du skal gi ham navnet Jesus.

Han skal være stor og kalles Den høyestes Sønn,

og Herren Gud skal gi ham hans far Davids trone.

Han skal være konge over Jakobs hus til evig tid;

det skal ikke være ende på hans kongedømme.»

Maria sa til engelen: «Hvordan skal dette kunne skje, når jeg ikke har vært sammen med noen mann?» Engelen svarte:

«Den hellige ånd skal komme over deg,

og Den høyestes kraft skal overskygge deg.

Derfor skal barnet som blir født,

være hellig og kalles Guds Sønn.

Og hør: Din slektning Elisabet venter en sønn, hun også, på sine gamle

dager. Hun som ble kalt ufruktbar, er allerede i sjette måned. For ingen ting

er umulig for Gud.»

Da sa Maria: «Se, jeg er en tjener for Herren. La det skje med meg som du har sagt.» Så forlot engelen henne.

(Lukas 1,26–38)

Svein Tindberg er skuespiller ved Det Norske Teatret – og vinner av årets Petter Dass-pris