Befriende magesjau

Jeg satt en kveld og skulle skrive noen tanker til Jesu kjente ord: «Sannheten skal gjøre dere fri.» Sannheten, for meg, der og da, var at jeg var i ferd med å bli sjuk. Jeg må ha spist noe jeg ikke tålte. Jeg prøvde å overse både feber og mageknip, men til slutt slo jeg av pcen og gikk og la meg.

I senga lå jeg musestille, i håp om at magesjauen skulle gå over av seg selv. Jeg ville late som ingen ting, for å slippe det uunngåelige. Likevel ville verken mage eller ømme muskler gi meg fred, og til slutt måtte jeg gi etter.

Det gjorde vondt. Men sannheten hadde seiret. Jeg var sjuk, og det fantes ingen annen vei ut av uføret enn å bli kvitt all gørra. Renske opp. Da først fikk jeg sove og begynne å samle nye krefter.

Ofte forsøker vi å late som om det står annerledes til enn det gjør. «Vi er Abrahams ætt og har aldri vært slaver for noen», hevdet Jesu tilhørere, enda alle visste sannheten: I fire hundre år var denne ætten slaver i Egypt.

Men egentlig snakker Jesus om den indre gørra verken tilhørerne hans eller vi vil være ved. Løgnene vi vikler oss inn i, feiltrinnene vi ikke tør innrømme verken for oss selv eller andre, grumset som binder våre krefter så vi merker det er sant: «Den som gjør synd, er slave under synden.»

Da må sannheten vinner fram, om det er aldri så pinlig, guffent og vondt. Jesus vil gi oss en real og befriende indre opprenskning. «Får Sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri.»