Kjærlighet gjør seende

Da Saul fra Tarsus i sin tid ble blendet av et lys fra himmelen, satt han ikke bak rattet, men antakelig på sin høye hest. Det ble full stopp. Han falt i bakken, og da han reiste seg og åpnet øynene, kunne han ennå ikke se. Tre dagers pause måtte til før han fikk synet igjen. Og da så han ikke bare like godt som før. Han hadde også fått et nytt syn på det han så, på dem han så, på den Gud han trodde på, og på Jesus, som han hittil hadde forfulgt.

For i virkeligheten hadde han alt lenge vært forblindet av sin forskrudde ideologi. Saul sto for en selvbekreftende rettroenhet som han mente gjorde det både berettiget og nødvendig – om enn vondt – å fengsle, torturere og drepe landsmenn som avvek fra hans idealer. Derfor raste han mot Jesu disipler, og blind av hat forfulgte han dem helt til byer i utlandet. Som nå, på vei til Damaskus.

Der ble han også fysisk blindet. Først tre dager senere fikk han synet tilbake og kunne begi seg ut blant folk igjen, uten å volde skade. Det skjedde på en måte som understreket det nye synet han nå fikk på Gud og mennesker, da en av dem han hadde definert som fiende, Jesus-disippelen Ananias, «kom inn i huset, la hendene på han og sa: Saul, min bror!»