Kjenner hjertet slå

Mange lange år etter det dramatiske avskjedsmåltidet i Jerusalem, der han lente seg inntil Jesus, sitter han i en annen by, i et fremmed land, tar fjærpennen og skriver brev til sine søsken i troen. Det første som kommer opp i tankene, det første han minner oss om, er det han så mange år tidligere hadde vært med på: «Det vi har hørt, det vi har sett med egne øyne, det vi så og våre hender tok på, det forkynner vi: livets ord.» Ordet som ble menneske – med et hjerte som banker av kjærlighet og medfølelse.

Og hvorfor minner han oss om dette? Jo, fordi fortellingen om det Jesus sa og gjorde, om det virkelige og nære som disiplene og mange andre kunne se og høre og ta og føle på, fremdeles, femti år etter, og to tusen år etter, er broen som kan føre oss alle inn i fellesskapet «med Far og hans Sønn Jesus Kristus».

For Johannes var det fortsatt nært. Han hadde jo vært øyenvitne! Men også han var det meste av livet henvist til det samme som vi: å tro uten å se. Eller bedre: å tro det hjertes øye ser når vi leser evangeliene som Johannes og de andre var så vennlige å gi oss.