Små plagg lindrer stor sorg

– Da vi hadde mistet henne, sa vi: «En dag skal vi bruke dette til noe positivt. Vi vet ikke hvordan vi skal klare å leve uten deg, men vi skal klare det sammen».

Varmer de minste. Ekteparet fra Ålgård er tilbake på Rikshospitalet der de i sommer gjennomlevde sitt livs tyngste dager med håp, bunnløs fortvilelse og sorg. På turen til Oslo har de med seg to søppelsekker med hjemmelagede ullplagg; tøy i størrelser som skal gi varme til små mennesker som har fått en tidlig og tøff start på livet.

– Vi gleder oss til å levere plaggene. Dette er andre levering, og for oss virker det som takk for all hjelp vi fikk da vi trengte det som mest, sier de før overrekkelsen.

Bryllup og barn. Bjørg er lutheraner, utdannet prest. Bjørn er pinsevenn. De traff hverandre på det kristne nettstedet 7ehimmel, og giftet seg i 2009, på dagen ett år etter at de traff hverandre. Bjørg ble raskt gravid.

Alt så bra ut, bortsett fra at den vordende mor hadde mye fostervann og ble lagt inn for å undersøke det i mai.

Tre uker før termin ble fødselen satt i gang ved Universitetssykehuset i Rogaland.

– På slutten gikk det så fort at jeg ikke skjønte at hun var ute. Jeg hørte et skrik og så masse mørkt hår, forteller Bjørg.

2.690 gram tunge og 47 cm lange Amanda, født 11. juni kl. 10.52

Da startet dramatikken.

Døpt. – Vi forsto ikke med en gang hvor alvorlig situasjonen var, selv om Amanda var tilkoblet mye elektronikk. Årene til hjertet var underutviklet. Vi trodde vi kunne få henne med hjem raskt. Da de spurte om vi ville døpe henne, avslo vi.

Siden situasjonen forverret seg dramatisk, ble de enige om at Bjørg skulle døpe henne selv. Etter ti dager der håp ble avløst av skuffelser, døde veslejenta.

Amandas mormor ønsket å gi noe tilbake til sykehuset som kjempet for å redde barnebarnet.

Trengte klær. – Hun er flink til å strikke. Mens Amanda kjempet, spurte mormor intensivsykepleierne om barnebarnet trengte en strikkelue eller sokker? Svaret kom kontant, at ja, hun trenger lue, hun trenger sokker, hun trenger votter og et lite teppe. Så la de til med et smil: Helst en bærepose full…, før de rettet seg og sa at: Nei. Amanda trenger bare ett sett, men vi trenger mange. Dette svaret var den spede begynnelsen på Amanda-prosjektet. Det var mors idé å strikke farge- rike plagg til flere små som har problemer med kropps- varmen, forteller Bjørg.

Venner og kjente som hadde
fulgt Berge-Øvrebøs kamp for Amanda, tente på ideen. De strikket og heklet. En venninne lagde side på Facebook. Den har 800 medlemmer. Etter hvert som det de kaller Amanda-
prosjektet har utviklet seg, har ekteparet også laget en hjemmeside der det ligger strikkeoppskrifter til plaggene.

– Ja, da vi i høst skulle til Rikshospitalet for ettersamtale, var målet to bæreposer med tøy. Vi fikk to fulle søppelsekker, forteller de fornøyd.

– Hva gjør prosjektet med dere?

– Noe av sorgen får utløp gjennom strikkeplaggene. Vi 
føler en enorm glede ved å kunne administrere dette til glede for andre som er i en vanskelig livssituasjon. Sykehusene har ikke hatt ullplagg å tilby. Ved 
siden av at de små sokkene, vottene, luene, jakkene og teppene
gir nødvendig varme, er de fargerike og bringer litt hjemlig preg inn i sykehushverdagen. Foreldrene som får 
«våre» plagg, får tilbud om å 
beholde dem, enten barnet overlever eller ikke.

Ringvirkninger. Amandas foreldre hadde tenkt at strikkeprosjektet skulle være midlertidig, men nå fortsetter de å administrere det. Blir det for mye for Rikshospitalet, kan andre sykehus få. Noen strikkeglade er blitt inspirert til å levere direkte
til lokalsykehus, så Amanda-prosjektet har allerede skapt ringvirkninger.