Å dømme eller ikke dømme
Nesten daglig får jeg høre at jeg er urettferdig. Og mange ganger er det sikkert også riktig. For det er sannelig ikke lett å avgjøre hvem som er mest skyldig i de utallige rundene med ufred, krangling og slåssing, som stadig foregår i familiens midte.
Noen erter og noen lar seg erte, noen kverulerer, med og uten grunn, og aldri, aldri er det noen som innrømmer noe som helst, og «det var ikke meg!» er gjennomgangsmelodien, uansett. «Du holder alltid med han, fordi han er minst!» får jeg også ofte høre.
De harde beskyldningene kommer fra dem som helt har glemt at de noen gang har vært seks år, og som skremmer den nybakte førsteklassing med livslang utvisning og at han kommer til å stryke første klasse, fordi han ikke skriver fine nok S-er, hopper over sju når han skal telle til ti, eller lignende forseelser.
Jeg synes de er urettferdig strenge. De synes jeg er urettferdig mild, slapp og ettergiven. Å være en rettferdig dommer på hjemmebane er altså skikkelig vanskelig. Egentlig liker jeg slett ikke snakk om dom i det hele tatt. Det er både angstfremkallende og ubehaglig å lese om det. Og tenke på det.
Bestill abonnement her
KJØP
