Bærer foreldrenes byrder

DU&JEG: Når mor og far skilles, er det ofte barnet som må ta konsekvensene.

Mange barn får store utfordringer når foreldrene skilles
Publisert Sist oppdatert

Vårt Land har i det siste skrevet om skilsmissebarnas hverdag. Barneombud Reidar Hjermann er seg sitt ansvar bevisst og forteller oss som samfunn, borgere og politikere om alvoret i at barn i Norge sliter tungt på grunn av foreldrenes valg og handlinger før, under og etter en skilsmisse eller samlivsbrudd.

Utaker trekker i en kommentar i Vårt Land 26. april fram historier han har lest på Barneombudets hjemmeside om barn som har det veldig vanskelig som følge av hvordan mor og far - og ofte også deres nye partnere - behandler dem. Foreldre som krangler om dem som om barna er de eier. Det er triste, deprimerte, fortvilte, sinte, oppgitte og krenkede barn. De føler at de ikke blir behandlet med respekt. De kjenner seg ikke sett og forstått. De kjenner seg ikke elsket. Og det er ikke enkelthendelser de beskriver, de lever med veldig vanskelige livssituasjoner over mange år.


Angår mange. Det er ikke bare noen få som opplever hverdagene som uhåndterlige som følge av foreldres krangler:
- Barn som må helt inn i rettssalen med massive anklager og angrep foreldrene imellom.
- Barn som har slitsomme dager på grunn av hyppige flyttinger mellom to hjem eller lange reiseveier for å være hos begge foreldre.
- Barn som strever voldsomt med forholdet til foreldres nye partnere.
Listen over tøffe utfordringer er lang.

Barneombudet sier han har inntrykk av at samlivsbrudd er blant de fremste årsakene til at mange barn sliter. Fra mitt arbeid på Familievernkontor gjennom mange år og også gjennom samarbeid med helsesøstre, lærere, leger, sosionomer og psykologer i forskjellige sammenhenger, er det også mitt inntrykk. Hvor mange som faktisk har det slik er uvesentlig; det gjelder alt for mange.

For en hel del barn er selvfølgelig det faktum at foreldrene flytter fra hverandre i seg selv trist og vanskelig og de kan få det tungt i kortere eller lengre perioder. Det er imidlertid mange foreldre som klarer å samarbeide godt etter brudd og har et veldig bevisst forhold til at de skal støtte og hjelpe barna og strekke seg langt selv for at barna skal bli minst mulig belastet.


Nomader. Likevel er det de færreste foreldre velger å flytte ut og inn av barnas hjem. Det er barna som opplever «nomadetilværelsen» og må rette seg inn etter foreldrenes nye måter å leve på hver for seg. Det er barnas hverdag som påvirkes. Det er barna som fortsatt er glad i begge foreldre som føler de må balansere mellom to foreldre som kanskje omtaler hverandre i nedsettende ordelag og som beskylder hverandre for all verdens ting.

Krenkede barn blir syke voksne er tittelen på en bok av professor i allmennmedisin og forsker Anna Louise Kirkengen (2005). Hun har forsket på, og funnet sammenheng mellom voksnes helseplager og krenkende og traumatiserende opplevelser de har hatt som barn og i oppveksten. Levd liv setter spor, også i barns kropper og sinn.


Voksne først. Det er et alvorlig varsko til oss som samfunn og individer når vi som et av verdens rikeste land allikevel ikke klarer å skape gode livsvilkår for barna våre. De trenger en god oppvekst med stabil og kjærlig omsorg fra foreldre som ser, forstår og tilrettelegger for at barna får dekket sine psykologiske, sosiale og fysiske behov. Foreldres strev og de voksnes valg får lov til å komme foran barnas behov. Barn blir i mye mindre grad hørt enn vi liker å tro når «vanlige» foreldre ikke lenger klarer å samarbeide eller se sine barns behov foran sine egne.

Ingen vil at parforholdet skal ende i brudd. Ingen håper på å komme i uløselig konflikt med sin partner. Og ingen ønsker å påføre barna sine smerte og problemer. Vi vil at barna våre skal vokse opp sammen med begge foreldre. Likevel klarer vi det ikke. Svært mange kommer til det punktet at de velger å avbryte parforholdet fordi de syns det er for vanskelig og vondt, eller fordi de har funnet en annen som de heller vil leve sammen med. Og jeg våger påstanden at ganske mange erfarer i ettertid at det ikke nødvendigvis blir et så mye bedre eller lykkeligere liv etter bruddet. Nissen følger med på lasset.


Tilbud. Jeg har ingen grunn til eller ønske om å moralisere over folks liv eller valg. Det er reelt strev for den enkelte, og for mange oppleves parforholdet som så vanskelig at de blir syke av det.

Jeg lurer bare stadig på hvorfor vi som enkeltpersoner og samfunn ikke satser mer på å styrke vår evne til å leve sammen i parforhold, til å løse konflikter, til å bevisstgjøre oss på hva som er kloke valg i samlivets labyrinter, til å verdsette og bevare de nære relasjonene våre.

Det finnes mange måter å gjøre det på - og det drives mye godt arbeid både av det offentlige og frivillige. Men lavterskeltilbudene med kloke og dyktige fagfolk som kan samarbeide med både barn og foreldre og gi tilbud raskt bør bygges ut. Gi hjelp tidlig slik at det er mulig å få til endring og forebygge fastlåste problemer.

Og den enkelte må ønske det selv. På samme måte som vi holder kroppen frisk og sunn med godt kosthold og mosjon, må vi selv ta ansvar for å styrke oss psykologisk og sosialt. Ikke bare for meg selv isolert sett, men for min egen del som et relasjonelt vesen som er avhengig av fellesskapet.

Som menneske og individ har vi rett til å bli verdsatt slik som vi er. Men vi har også rett til og behov for å være del av et fellesskap. Vi er ikke uten å høre sammen med andre. Mennesket kan ikke vokse opp uten kjærlighet og omsorg fra andre. Det er i relasjon til andre mennesker vi bekreftes og anerkjennes. Gjensidig respekt, tilhørighet og kjærlighet er sentralt for oss.

Har vi blitt så uavhengige at vi litt for sent merker hvor avhengige vi er av hverandre? Er det slik at vi i vår tid ikke verdsetter fellesskapet? At vi ikke forstår hvor viktig det er for oss å høre til?

For å lese saken må du være abonnent

Bestill abonnement her

KJØP