I begynnelsen var tilliten

Hjelpeløshet og tillit. Et gjengangerpar, både i Bibelen og ellers i livet. Tillit øver vi oss i når vi vet oss hjelpeløse, og søker hjelp der vi vet den er å finne. Når vi erkjenner at vi avhenger av noen, og våger å stole på dem i vår sårbarhet.

For barn går dette ganske automatisk hvis ikke tidlig livserfaring har ødelagt det. Vi fødes totalt hjelpeløse og hjelpetrengende, og med en iboende tillit til våre nærmeste omgivelser. Uten den hadde vi gått til grunne i angst. Vi søker mammas bryst, pappas armer, bestemors fang, storebrors hånd, og forventer å finne hjelpen, trøsten, omsorgen vi trenger. Fordi vi stadig erfarer at sånn er det.

Men mange erfarer noe annet. Altfor mange erfarer at egen hjelpeløshet, avhengighet og tillit møtes med likegyldighet, grenseløshet, manipulering eller overgrep. Fra mennesker og kanskje til og med i Guds navn. Tillit tar kort tid å rive ned, og lang tid å bygge opp.