Lettest alene?

Senest sist uke fikk jeg en mail som sa omtrent det. Jeg har fått mange av dem. Hva er det med oss, det kristne fellesskapet? Som gir mennesker som nærmer seg kirken en slik følelse? Jeg sier ikke at det alltid er sånn. Jeg vet mange som har gode erfaringer fra menighet og kirke, ja, som er blitt reddet av slike fellesskap. Men altfor mange føler som min mailvenninne. Akkurat det tenkte jeg på da jeg leste overskriften over dagens tekst: Lengsel og tillit i nøden. Det blir så fromt at jeg steiler litt. Det er jo vakkert også. Men jeg ville gjerne at det skulle stått: Lengsel og tillit og klage og hevnlyst og fortvilelse og spørsmål i nøden. Salmenes bok viser jo at troende mennesker til alle tider har tatt med seg et bredt spekter av tanker og følelser inn i møtet med Gud og menigheten, til og med inn i kulten (gudstjenesten). Bibelen er hellig skrift og den er full av ulike menneskelige erfaringer og all slags tro: Sterk, svak, taus, ordrik, glad, desperat, from, takknemlig, uforstående, tillitsfull, tvilende.