Sitrende glede
«En skulle vøri fire år i romjul,» synger Alf Prøysen. Men det er slett ikke verst å være fire år på lille julaften heller, selv om ventetiden er uendelig lang fram til selveste julaften, skriver Per Eriksen i andakten.
Den barnlige juleforventningen skal slett ikke ses ned på, den kan heller være et korrektiv til oss som kanskje har glemt noe av evnen til uhemmet glede og forventning. Livet blir litt gråere for den som har gjort alt og vært alle steder før.
Det gjelder forresten ikke bare forholdet til julaften. Hvordan er det med forholdet til julens hedersgjest, Jesus? Skaper han fortsatt sitrende glede i hjertet, eller er han blitt som en gammel husvenn som tas for gitt? Peter skriver noen underlige ord til leserne av sitt første brev: «Ham elsker dere, enda dere ikke ha sett ham; ham tror dere på, enda dere nå ikke ser ham. Og dere jubler og er fylt av en glede så herlig at den ikke kan rommes i ord.»
Trauste nordmenn lar seg ikke så lett begeistre som mennesker med fyrigere temperament i middelhavsområdet. Men vi har sannelig ikke mindre grunn til glede og jubel. Lille julaften er en god dag å la jubelen slippe fram. Vi skal jo feire Frelserens fødsel i morgen! Vi skal sette det beste på bordet. Husene våre er pyntet på fineste vis. Det skal bli kirkegang og familiefest.
Bestill abonnement her
KJØP
