Om du glemmer hvem du snakket med i lunsjen i går, er det kanskje ikke så farlig. Men noen ganger er det helt avgjørende hva folk husker, for eksempel når de er vitner i en rettssak eller når noen anklager noen for seksuelle overgrep.
Særlig det at noen i mange år tilsynelatende slett ikke husker en traumatisk opplevelse, for så å begynne å huske den, har voldt psykologer og forskere en god del hodebry. Er det mulig, og kan man stole på de «nye minnene» som kommer fram?
Truet eksistens. Fagfolkene er enige om at hjernen reagerer annerledes på alvorlige eksistensielle trusler enn dagligdagse hendelser. Å føde et barn, å få en kniv mot strupen, å bli utsatt for et bankran, krig eller terror slikt reagerer vi annerledes på, påpeker Lars Weisæth, seksjonsleder ved Nasjonalt kompetansesenter om vold og traumatisk stress. Til og med hendelser vi ikke har vært med på, som da Oddvar Brå brakk staven, eller da vi fikk høre om flyene som braste inn i World Trade Center i New York i 2001, kan vi ofte huske bedre og si hvem vi var sammen med eller «hvor vi var da».
Vanligvis sitter traumatiske hendelser som spikret i hukommelsen. Problemet er gjerne at vi husker altfor godt. Minnene kommer uten at vi ber om det, i form av mareritt, ubehagelige gjenopplevelser, vansker med å sove, og sykdom. Noen klarer ikke å gjenta aktiviteten de holdt på med da det traumatiske skjedde.
Fragmenter. Weisæth forklarer at traumatiske situasjoner kan gjøre at vi splitter hukommelsen.
I en krisesituasjon kan det være en fordel å for eksempel bare tenke og ikke føle. Dermed blir det du husker stykkevis og delt. Det krever en jobb etterpå for å sette disse bitene sammen igjen å bli hel igjen, sier han.
Denne avspaltingen av minner kalles på fagspråket «dissosiasjon». Og her er det forskerne begynner å bli uenige, særlig hvis man slett ikke husker en traumatisk hendelse, og mange år senere begynner å gjenvinne hukommelsen av dette.
Hvis man blir kjent med minner om traumer for første gang etter terapi, bør det ringe en varselklokke, mener Asbjørn Dyrendal, førsteamanuensis i religionsvitenskap ved NTNU.
Det betyr ikke at minnene må være gale, men jeg mener de har kommet fram på en mindre pålitelig måte, sier han.
Dyrendal er svært kritisk til tankene om dissosiasjon, eller avspalting av minner, og synes ikke det virker som norske psykologer er kritiske nok til at terapi kan få fram falske minner.
Kan skape falske minner. Det er lite forskning som beviser ideen om at man kan glemme traumer i en lengre periode, og så begynne å huske dem, påpeker Tim Brennen. Han er professor i psykologi med hukommelse som spesialfelt, og har også vært sakkyndig i krigsforbryterrettssaken som har gått i Oslo tingrett i det siste.
Brennen viser til saker i USA tidlig på 1990-tallet der særlig unge kvinner etter terapi fortalte at de hadde gjenvunnet minner om grusomme ting de hadde glemt i flere år. Flere forskere mente dette var usannsynlig, men hadde lite forskning å slå i bordet med.
Seinere har temaet vært ekstremt betent, etter at fedre har blitt dømt for voldtekt av egne døtre på grunnlag av slike «recovered memories». Forskerne har vært mer opptatt av denne problematikken de siste 10-20 årene.
Brennen understreker at det er dokumentert at det er mulig å skape falske minner under forhold som ligner det terapeutiske, for eksempel der personer blir oppmuntret til å tenke på episoder som kan ha skjedd, og blir fortalt at de faktisk har skjedd.
Jeg sier ikke at alle terapeuter gjør dette, og heller ikke at seksuelle overgrep i barndommen ikke forekommer, for det gjør det og det er helt forferdelig, presiserer han.
Professoren tror ikke slik terapi som skaper falske minner har stort omfang i Norge, men mener at alle terapeuter bør være oppmerksomme på at det kan forekomme.
Brennen påpeker at noen kan forsøke å tenke minst mulig på en traumatisk opplevelse, og et stykke på vei klare det.
Men det er en strategi som er dømt til å mislykkes. Det å skyve minnet i fra seg kan forsterke det, og uansett, å glemme det helt, klarer man ikke.
Krever alltid vurdering. Hvis man begynner å huske et overgrep eller traume etter lang tid hvor man ikke var i stand til å huske noe slikt, anbefaler Brennen å spørre hvordan minnet kom fram. Hvis det er noe som tyder på at man kan ha begynt å lage falske minner i terapi eller etter ledende spørsmål, er det grunn til å være svært kritisk. Har minnet kommet uten ledende spørsmål eller manipulerende metoder, kan minnet være troverdig.
Hver enkelt sak må vurderes. Et overgrep er noe som er helt forferdelig og absolutt må tas på alvor. Men det går også begge veier. Det er forferdelig å bli dømt for noe man ikke har gjort.
Dyrendal advarer særlig mot å tro mer på minnene hvis man reagerer kroppslig eller følelsesmessig i terapien der minnene kommer.
Samtidig avviser ikke Dyrendal at det kan skje at noen begynner å huske et overgrep eller traume de lenge hadde glemt.
Det kan hende, og det kan også være at noe er riktig og noe galt av det som huskes.
Påvirkelig hukommelse. Traumer fra barndommen som seinere dukker opp igjen i hukommelsen, er et særlig vanskelig forskningsområde, skriver psykologiprofessor Svein Magnussen i en artikkel om hukommelse. Han understreker at mange studier av voksne personer som man fra andre kilder vet har opplevd dramatiske ting, viser at mange ikke rapporterer om hva de har opplevd.
Med henvisning til forskning konkluderer Magnussen med at det typiske er at man husker også traumatiske minner fra barndommen. Når slike opplevelser glemmes, må det være helt spesielle grunner til at man glemmer dem.
Weisæth ved Nasjonalt kompetansesenter om vold og traumatisk stress, understreker at man skal være forsiktig med å stille ledende spørsmål.
Hukommelsen er ikke lagret i ferdige filer, men lagres litt hver gang man minnes en opplevelse. Den er mer påvirkelig i ettertid enn man kanskje skulle tro.
Weisæth ser også faren for å dømme uskyldige personer i overgrepssaker.
Med mindre noen har tilstått eller man gjennom etterforskningen har funnet bevis, står man i fare for det. Men unnlatelsessyndene har vært større. I behandlingen av traumer har man nok vært flinkere til å stille spørsmål om vold, og forsømt seg mer når det gjelder overgrep, sier han.
