Frihetens lov

Som barn fikk vi lov å være med på det aller meste av det andre barn foretok seg. Noen ganger litt mer. At mor hadde nerver til å slippe meg av gårde til enkelte av mine gjøremål, undrer jeg meg fortsatt over.

Men en dag i seksårsalderen var selv ikke dette nok. Etter en frisk meningsutveksling hevdet jeg at hjemmet vårt var et fengsel som jeg ikke ønsket å bo i lenger. Dermed fant jeg sykkelen, og dro i vei. Uheldigvis fikk jeg motvind den dagen, og det ble fryktelig slitsomt å være fri fra mor og far. Det endte med at jeg snudde og syklet utslitt hjem. Den største skuffelsen var da mor fikk øye på meg og spurte om jeg hadde hatt fin tur. Det fikk hun ikke noe svar på. Hele frihetsprosjektet var en fiasko, men jeg kan ennå erindre hvor godt det var å kjenne mors klapp på skulderen og deretter krølle seg sammen i sofaen. Friheten hjemme hos mor og far var faktisk ganske OK. Det ble med det ene rømningsforsøket.

Kristenlivet handler om en tilværelse i Guds hus. Jeg er ved troen på Kristus blitt et medlem av hans familie. Der får jeg være med alt mitt også når jeg kommer fra nederlagets øyeblikk. Også når jeg har prøvd å smake på friheten utenfor. Friheten i Guds hus dreier seg om at jeg får være omsluttet av hans kjærlighet også de gangene det gikk galt. Og det gjør det hele veien. Det er ikke krav til prestasjoner som ligget bak retten til å høre hjemme hos Gud. Den retten er min på grunn av Jesu død og oppstandelse. Denne friheten hadde en høy pris. Men regningen kom til ham og ikke til meg. Derfor sier dagens tekst at vi «skal dømmes etter frihetens lov».