Obama - slik han ser seg selv

Men hvem er Barack Obama, og hva driver ham? Noen av svarene finner vi i en besettende historie Barack Obama skrev om sin egen oppvekst, 13 år før han skulle bli det aller heteste navnet i en amerikansk presidentvalgkamp.

I 1995 er Barack Obama 33 år gammel. Han har avlagt glimrende juridisk embetseksamen ved prestisjeuniversitetet Harvard og er første afroamerikanske president av Harvard Law Review. Fortsatt skal det gå to år før han får politiske ambisjoner og blir valgt inn i delstatssenatet i Illinois. På dette tidspunkt får Obama forespørsel fra et forlag og bruker et år på å skrive sin selvbiografi.

Velskrevet. Resultatet blir den over 400 sider lange Å leve en drøm. Min afrikanske arv, som nå foreligger på norsk. Det er en helt usedvanlig velskrevet historie om hvordan en ung mann med hvit mor og en fraværende svart far prøver å finne fotfeste og tilhørighet i et samfunn der det kan være avgrunner mellom en svart og en hvit tilværelse.

Drivkraften i fortellingen er Barack Obamas far, den begavede kenyaneren, som takket være en amerikansk misjonærs våkne blikk får en sjanse til å løfte seg ut av tilværelsen som gjetergutt på den fattige afrikanske landsbygden.

På slutten av 50-tallet får han stipend til å studere ved et amerikansk universitet på Hawaii. Her møter han en annen flink student, den hvite Ann Dunham fra en lavere middelklassefamilie i Midtvesten. I 1961 får ekteparet en sønn som blir døpt med farens navn.

I 1960, det året mine foreldre giftet seg, var blandingsekteskap fortsatt definert som en kriminell handling i halvparten av USAs stater, mange steder i sørstatene kunne far ha blitt hengt i et tre bare for å se på moren min på feil måte. Selv i de mest sofistikerte av de nordlige statene kunne de fiendtlige blikkene og hviskingen drevet en kvinne i mors situasjon til å ta ulovlig abort, skriver Obama.

Gresshoppefanger. Da unge Barack er to år gammel sprekker ekteskapet, og faren drar tilbake til Kenya der han får flere barn i nye ekteskap. Hjemme på Hawaii vokser Barack opp med hvite besteforeldre og hvit mor, men med mørk hudfarge. Faren har han knapt noen minner om. I stedet får han en ny familie når moren gifter seg med en indonesisk student og familien flytter til Jakarta.

På et halvt år lærer Barack seg det indonesiske språket, skikkene og eventyrene. Vennene er barn av bønder, tjenere og lavere byråkrater, som i en leken tilværelse tar småjobber, fanger gresshopper og avholder dragekonkurranser. Men han forteller også om en ambisiøs mor som fem dager i uken vekker Barack klokken fire hver morgen, tvinger i ham frokost og har engelskundervisning i tre timer før hun går på jobb og han på skole.

Rasesjokk. Obama skriver at han trolig hadde en barndom helt fri for bevissthet om rase som et problem. Hans første store raserelaterte sjokk kommer da han leser en historie i et Life-magasin på det amerikanske ambassadebiblioteket i Jakarta. Den handler om svarte som tok pigmentbehandling av huden for å se hvite ut.

– Da jeg kom hjem fra ambassadebiblioteket den kvelden, gikk jeg inn på badet og stilte meg opp foran speilet med alle mine sanser og kroppsdeler tilsynelatende i behold. Jeg så ut som jeg alltid hadde gjort, men lurte nå på om det var noe galt med meg. Alternativet var minst like skremmende at de voksne rundt meg levde i fortrolighet med galskapen.

Ti år gammel, etter at morens andre ekteskap tar slutt, flytter Barack tilbake til Hawaii der han starter på eliteskole. Her skal han også få sitt eneste møte med faren etter at han forlot familien. Barack Obama senior virker fjern og streng når han kommer på noen ukers besøk, men selve skrekkopplevelsen da faren blir invitert til skolen for å fortelle om Kenya, og Barack tror at bløffen om at han er en afrikansk prins skal bli avslørt ender med stolthet over en far som imponerer. Og fortsatt kan Barack Obama huske farens gledesutbrudd da han lærer sønnen å danse til afrikanske rytmer på single-plater han har med seg fra Kenya.

Turbulent. Ungdomstiden er turbulent, med en stadig sterkere svart bevissthet og identitet. Brevene fra faren blir stadig sjeldnere besvart, og kontakten opphører. I boken skriver han selvutleverende om hvor lei han var av å prøve å rydde opp i en floke han ikke selv hadde lagd:

– Jeg hadde lært meg å ikke bry meg. Jeg blåste et par røykringer og tenkte på de årene. Hasj hadde hjulpet, og alkohol, og kanskje litt kokain når man hadde råd. Men aldri heroin, skriver Obama i en passasje som siden er blitt nyttig ammunisjon for politiske motstandere.

Dette er i perioden etter at den svarte borgerrettighetskampen har endret USA, og ikke minst de svartes selvbevissthet. Det er hippietid og Vietnam-demonstrasjoner, og for Columbia-studenten Barack Obama i New York er det viktig å tilhøre de radikale som diskuterer nykolonialisme og eurosentrisme i sene kveldstimer, før de skrur opp stereoanlegget så veggene rister, for å gjøre motstand mot det borgerlige samfunnets kvelende begrensninger.

– Vi var ikke likegyldige, uforsiktige eller usikre. Vi var fremmedgjorte, skriver Barack Obama, og raljerer med hvite studentradikalere med god økonomi som var ivrig etter å vise sin solidaritet med de svarte massene. Han får sin første opplevelse av å nå gjennom som folketaler på et gateteater, der han maner til kamp mot apartheidregimet i Sør-Afrika.

Grasrotarbeid. I stedet for å bruke sin begavelse til å bli del av den godt betalte amerikanske middelklassen, bestemmer den idealistiske Barack seg for å jobbe med grasrotarbeid i Chicago-slummen. Det går bare sånn passe bra, og i boken er denne perioden heller langdryg. Men det dukker opp interessante observasjoner, som når han reflekterer over bruken av ordet neger, som han tidligere hadde oppfattet som et ord som ble brukt som en intern spøk for å styrke svartes overlevelsesevne.

– Men det tok brått slutt første gang jeg hørte en ung mor bruke det til barnet sitt for å fortelle ham at han ikke var verdt en dritt, eller nå jeg så tenåringsgutter bruke det for å såre hverandre under verbal krigføring.

Fyllik. Hjemme i Kenya gjør faren karriere. Han forlater en godt betalt jobb i et oljeselskap for å bli turistminister, og så beskriver Obama en konflikt (som nå går i blodig reprise i landet), og som stanser farens politiske ambisjoner.

Halvsøsteren Auma kommer på besøk til USA, og forteller om en desillusjonert far som ikke orker å holde seg inne med makten, som mister grepet, drikker og setter seg i gjeld. Og unge Barack føler at hans forbilde blir knust og erstattet av hva? «En bitter fyllik? En konemishandler? En knekket, ensom byråkrat?».

Siste del av boken er viet jakten på røttene i Kenya. Faren er død før han rekker dit, og underveis på flyet leser han med økende frustrasjon om hvordan kolonial undertrykkelse blir avløst av begeistret frigjøring, før heltene utvikler seg til despoter og går over i det velkjente afrikabildet av kriger og vold, sult og fattigdom.

– Jeg var en vestlig mann som ikke følte seg helt hjemme i Vesten, og en afrikaner på vei til et land fullt av fremmede.

Første svarte president? I Kenya får vi fargerike beskrivelser av møtet med den mangslungne familien, som ikke er ukjent med bitterhet og arvestrid, mine barn og dine barn. Søsteren Auma er den som binder det hele sammen, et prakteksemplar av en afrikansk kvinne, som skarpsindig spidder både ansvarsløse menn og en samfunnsstruktur der kjennskap, vennskap og stammetilhørighet avgjør både jobbmuligheter og tilgang til andre goder.

Har vi ham så, Barack Obama, etter å ha lest denne boken? Det spørs, men som Time Magazine skriver er dette «kanskje den mest velskrevne memoarboken noen gang utgitt av en amerikansk politiker». Kan den være første kapittel i verket om en politiker som ender opp som den første svarte president i USAs historie?

Årets amerikanske valgkamp er blitt en thriller, med Barack Obama i en overraskende sterk helterolle. Med sin dramatiske livshistorie gir han den amerikansk drømmen nytt innhold.

«Jeg gikk inn på badet og stilte meg opp foran speilet (...) Jeg så ut som jeg alltid hadde gjort, men lurte nå på om det var noe galt med meg»

Barack Obama, om da han ble bevisst raseproblematikken

«I 1960, det året mine foreldre giftet seg, var blandingsekteskap fortsatt definert som en kriminell handling i halvparten av USAs stater»

Barack Obama, i selvbiografien Å leve en drøm