Hunden som ble funnet
Der jeg bor, i ei bynær lita bygd, er det allerede noen år siden den siste sauebonden låste fjøsdøra. Derimot er det mange her som har hund, skriver Knut Grønvik.
Jeg har en venn her i dalen – med hund. Tobias, heter hunden, Herren er god, betyr det. En høstkveld i fjor fulgte tilårskomne og tunghørte Tobias med sin herre på en guttetur i skogen. Etter en lang kveld ved bålet bar det ned mot bygda i tåke og stummende mørke. Vel nede ved veien ble det klart: Tobias var borte! De ropte. De plystret. Noen gikk opp i skogen igjen og lette, men uten resultat.
Først tre dager senere fant de hunden, sliten og sulten, sovende ved bålplassen. Gleden var stor, for min venn og hele familien. Den måtte deles, og kort etter gikk det ut et bud på SMS, til naboer og venner: Tobias er funnet! Velkommen til kaffe og vafler hos oss!
Selv var jeg langt av gårde, og kunne ikke takke ja. Men jeg ante gleden, og delte gleden, og merker fortsatt gleden når jeg tenker på hunden som ble funnet igjen. Og slik, sier Jesus, «blir det større glede i himmelen over én synder som vender om, enn over nittini rettferdige som ikke trenger omvendelse».
Bestill abonnement her
KJØP
