De knuste hjerters håp
Noe av det mest krevende med å være en stor familie, er alt som går i stykker. Tingenes forgjengelighet merkes virkelig i det daglige. Seige små fingre og ubetenksomt plasserte brusskvetter tar knekken på elektronisk utstyr, fortere enn vi klarer å betale dem ned. Lytt til andakten
Åtteåringen skylder oss ett og et halvt servise, og treåringen har opptil flere skrivere på samvittigheten. Jeg tror vi eier flere hullete bukser enn bukser uten hull, og bakspeilet datt av fordi den ble vridd ut i en, for den, helt unaturlig vinkel, grunnet tenåringens intense behov for nettopp å speile seg.
Men mens jeg sukkende setter enda et knust IKEA-glass på plass under benken, tenker jeg jo at det var jo tross alt bare en ting. Noe greier vi å reparere, det meste ikke, men det var uansett bare en ting. Vi er heldigvis like hele, vi har det bra, vi har hverandre, og vi er ikke ødelagte. Og det er jo selvfølgelig det viktigste.
For mennesker kan bli ødelagt, skadet, ja, fullstendig knust. Og her kan reparasjonsarbeidet synes nokså umulig. Et knust hjerte er ingen spøk, om det pumper og går aldri så mye. Mangler livslysten, mangler gleden, mangler jeg det grunnlag som en god start gir, er det ikke bare å fikse det, enkelt og greit. Om jeg aldri så gjerne ville. Der øynene mangler lys, der sinnet ikke finner noen sammenheng, der hjertet blør, der kjenner jeg på avmakt.
Bestill abonnement her
KJØP
