ATT: Paulus fra Tarsus, Himmelen

Jeg liker ditt bilde av det kristne fellesskapet, som en kropp. Fordi det er så jordnært og alminnelig. Fordi kroppen er et fantastisk uttrykk for Guds skaperevne og skaperglede. Fordi kroppen er et så tydelig bilde på nødvendig mangfold og samspill. Fordi kroppen er sårbar og avhengig av styringen til en god hjerne og et godt hjerte. Fordi kroppen trenger næring, kontakt og pleie. Fordi kroppen også er smertens sted, der erfaringene, tiden, krisene, sorgene, alderen merkes. Fordi kroppen er kjærlighetens sted. Fordi kroppen er i en kontinuerlig fornyelsesprosess hele livet. Fordi den menneskelige kropp på den ene siden er en avgrenset, konkret størrelse – og samtidig rommer så ufattelig mye mer; så mye større virkelighet, bevisst og ubevisst, enn seg selv. Og alt dette tenker jeg også gjelder det kristne fellesskapet. Når det funker. Altså: Bra bilde! (Selv om kropp for mange også er veldig vanskelig).

Men det utfordrer. Fordi det kristne fellesskapet slett ikke alltid oppleves sånn. Heldigvis har mange mennesker sterke og gode erfaringer fra slike fellesskap – at de der ble sett, bekreftet, utfordret, tatt vare på. At møtet med et sånt fellesskap, ga mot til å leve og utfolde seg, og mot til å tro. Men det finnes også mange med bitre erfaringer av at det kan være langt mellom idealer og virkelighet; mellom liv og lære. Hvordan skal kirken få til å være den kroppen, den samhandlende organismen vi er skapt til å være?

Du snakker om å være tro mot sannheten i kjærlighet. Skulle gjerne hatt en kveld med deg på kafé og snakket om det. Kanskje får vi det en gang: (ja, for det er vel kafeer i himmelen?)