Lykken er å vaske sure tær

De tegner rett og slett det de oppfatter som det viktigste på menneskene, og hodet plasseres rett på føttene.

Som voksne har vi forhåpentlig lært oss at mennesker er mer enn hode og føtter. Men kanskje vi kan lære av barna hvor viktige føttene våre er. Vi får lett et litt anstrengt forhold til føtter. Det er stedet for sure tær, fotsopp, inngrodde negler, gnagsår og blemmer. Om sommeren kan de bli veldig skitne, eller i det minste veldig svette. Føtter lukter vondt.

Antakelig var føttene til folk på Jesu tid omtrent som våre. Derfor var det slavearbeid, eller i det minste kvinnfolkarbeid, å vaske dem. Derfor var det så sjokkerende da Jesus tok fram vaskevannsfatet , bøyde seg ned og vasket føttene til disiplene. Så sa han: «Jeg har gitt dere et forbilde: Slik jeg har gjort mot dere, skal også dere gjøre. Nå vet dere dette. Om dere også gjør det, priser jeg dere lykkelige.»

Nå handler dette ikke så mye om våre fysiske føtter. Men hvordan er det med sjelens gnagsår, samvittighetens sure stank og hjertets fotsopp? Orker du å bøye deg ned med vaskevannsfatet og tjene medmennesker i deres nød? Og er du villig til å slippe andre til med vaskevannet i det du selv ønsker å skjule under tykke strømper og beksømsko?

Ingen tær er for sure for Jesus, ingen fotsopp for ekkel, ingen føtter for skitne. Da er det vel ingen grunn til at de skal være det for oss heller? «Nå vet dere det. Om dere også gjør det, priser jeg dere lykkelige.»

Johannes 13,14-17