Det er aldri umulig å mistrives

Det gjelder for eksempel i en menighet. Uansett hvor godt miljøet er, uansett hvor fine gudstjenestene er, uansett hvor fornøyd folk er - så er det alltid noen som først og fremst fokuserer på det negative. Det er aldri umulig å mistrives!

Det er viktig i en menighet at det er åpne kanaler for konstruktiv kritikk og meningsytringer av alle slag. Det skal være takhøyde for uenighet og ulikhet. Men samtidig er det viktig å vite at en menighet - som ethvert menneskelig fellesskap - er et skjørt byggverk. Det er lettere å bryte i stykker enn å bygge opp. Det er ikke uten grunn Paulus gir sine inderligste formaninger til de kristne som prøvde å bygge menighet i Efesos: «?strekk dere langt så dere bærer over med hverandre i kjærlighet. Legg vinn på å bevare Åndens enhet, i den fred som binder sammen.» Hvor mye splittelse kunne ikke vært unngått om alle tok dette til seg? Hvor mange sår kunne vi ikke vært spart for? Hvor mange prester har ikke møtt veggen på grunn av kroniske kritikere?

I et gammelt referat fra Fredrikshald Frimenigheds 25-årsjubileum i 1202, leste jeg om noen som har «staat som kritiserende og ikke arbeidende medlemmer». Jeg vet ikke om de hadde grunn til det eller ikke, men jeg vet at det er vanskelig å bygge menighet der folk er mer opptatt av å kritisere hverandre enn å oppmuntre hverandre. Det er vel like vanskelig som å vinne fotballkamper når noen nekter å spille mot samme mål som de andre.

Efeserne 4,1-6