I disse innstrammingstider

Selv jeg som synes jeg viser måtehold, må jo bøye meg for beltets klare tale hver morgen: Det blir fort færre hull utenfor beltespenna i disse dager.
Selvsagt var det neppe norske julebord og annet overflodsforbruk apostelen Peter hadde i tankene da han kom med oppfordringen om å spenne beltet på seg. Han brukte det som et bilde på en indre holdning: «Spenn beltet fast om livet, vær våkne, beredt i tanke og sinn!» Det dreier seg om å være åndelig våken, sjelelig sunn, med et klart blikk for sine medmennesker og forberedt på å møte sin Gud.
Men er det ikke likevel en sammenheng her? Det er jo vanskelig å holde seg åndelig våken når man fyller magen til overmål. Det er lett å bli sløv i sinnet når kroppen strever med å ta unna det vi putter inn. Vår overdådige livsførsel her i det rike og velfødde Norge gjør oss åndelig sløve og sjelelig blinde. Vi mister det våkne blikket for lidende medmennesker, og skyver fra oss bevisstheten om at vi skal møte Gud.
«Dere skal ikke lenger la dere lede av de lyster dere fulgte den gang dere levde i uvitenhet.» Dette er, i klartekst, hva Peter mente med å spenne beltet om livet. Ikke leve etter lystene, men leve våkne, i lyset fra Guds gode vilje.
For vi lever jo ikke lenger i uvitenhet. Vi vet hva som rett. Og vi kan heller ikke påstå at vi ikke vet om dem som lider urett. Men har vi sett vår egen rolle i uretten, og våre egne muligheter til å rette på den? Er det mulig å stramme inn?

1 Pet 1,13-25