Dette skjønner bare kvinner?
Det er visse ting man må være kvinne for å skjønne. I alle fall om man vil forstå dem til bunns, med hele seg. Man bør være kvinne, og kanskje også mor.
Da har man erfaringer som ingen mann er forunt, en indre forståelse av sammenhenger vi menn kun kan betrakte utenfra.
Ettersom jeg selv er mann, burde muligens denne betraktningen slutte her. Den handler nemlig om dybder i Guds kjærlighet som menn nok kan gjøre seg tanker om, ja, også berøres og gripes av, men som vi likevel ikke kan gripe slik kvinner gjør. Vi mangler innenfraperspektivet til de sidene ved Guds kjærlighet som bare kan lignes med kvinners, og mødres, erfaringer.
«Kan en kvinne glemme sitt diende barn og ikke ha ømhet for den sønnen hun fødte?» spør Gud selv, retorisk, gjennom sin profet. Og om så var, forsikrer han oss, «om selv en mor kan glemme, så vil jeg aldri glemme deg». Det er altså like utenkelig at Gud skulle glemme oss som at en kvinne, en mor, kan glemme barnet hun alt lenge har båret.
En mann kan, skam å si, glemme sitt nyfødte barn. Han kan trenge tid for å venne seg til tanken på at han nå er far. Barnet må så å si kjempe seg til en plass i hans bevissthet. Med en mor er det annerledes. Og det skyldes, tror jeg, om jeg får ha en mening om det, at hun husker barnet med kroppen. Det har etterlatt sitt avtrykk og merke i henne, slik at hun aldri kan glemme, om hun så ville.
Er dette riktig, så er det kanskje også slik at Gud husker oss på grunn av de merker vi har satt på hans kropp? «Jeg har tegnet deg i mine hender,» sier han. Var det dette som skjedde da han ble naglet til korset?
Jesaja 49,13-16
Bestill abonnement her
KJØP
