Den lille, store disippelen

Skriv fullt navn «som i passet», står det - og jeg må også ta med mellomnavnet som jeg sjelden bruker: Andreas. Jeg burde være litt stolt av det navnet. Men enda viktigere - prøve å leve opp til det.
Ifølge evangelisten Johannes var Andreas til stede da døperen Johannes pekte på Jesus og sa: «Se, der er Guds lam.» (Joh 1,35-37) Andreas var nysgjerrig. Han fulgte etter Jesus, ville gjerne vite litt mer. Andreas var tydelig og uredd. Han trakk seg ikke unna med en unnskyldning da Jesus spurte hva han ville. Andreas gav seg tid, han visste å prioritere rett. Da Jesus inviterte ham hjem, tok han ham på ordet og ble der hele dagen.
Andreas var et enkelt menneske, med en evangeliserende livsholdning, uten de store fakter og talegaver. «Vi har funnet Messias,» sa han ganske enkelt til broren Simon Peter. Deretter førte han Simon til Jesus. Senere måtte han finne seg i å leve i skyggen av sin mer betydelige bror. Men også det fant han seg tilsynelatende i. Andreas var ydmyk.
Andreas var også en som la merke til sine medmennesker - og han var oppfinnsom. Han var heller ikke redd for å dumme seg ut. Ellers hadde han nok ikke våget å komme med de fem byggbrødene og de to fiskene som en liten gutt hadde brakt med seg - for «hva var det til så mange?» (Joh 6,8-9)
I dag er det «Andreasmesse» - ikke akkurat en dag som så mange er klar over og feirer. Men hvorfor ikke ta den som en påminnelse om at «det som regnes for svakt i verden, utvalgte Gud seg for å gjøre de vise til skamme» (1 Kor 1,27).

Joh 1,40-42