Går du i bryllupstanker?
Sist uke fikk jeg en gledelig nyhet. Et av fadderbarna mine skal gifte seg neste høst! Jeg ringte ham med samme, og gutten var både kry og stolt og glad - som seg hør og bør, og som han også har all mulig grunn til, slik jeg kjenner den utkårede.
Tanken på dette bryllupet gjør meg glad. Jeg er glad på deres vegne. Men det er også noe mer. Når to er blitt glade i hverandre og frivillig gir hverandre sitt ja, er ringvirkningene store. To mennesker viser hverandre tillit og lover hverandre troskap. Dermed vet vi at kjærligheten lever i verden. Bryllupet blir symbol for det beste i oss og våre største lengsler. Derfor sprer det glede og håp.
Og derfor gir det også mening å bruke bryllupet som et bilde på det største av alt: Det evige kjærlighetsforholdet mellom Gud og mennesker. Det er nesten så man hører og fornemmer hvor stolt og kry og glad den engelen var som fikk si til Johannes: «Kom, jeg vil vise deg bruden, Lammets hustru!»
Bruden viste seg, merkelig nok, å være en himmelsk by. «Den hadde Guds herlighet, og den strålte som den skjønneste edelsten, som krystallklar jaspis». Bare det vakreste og edleste vi mennesker vet om, kan brukes for å skildre henne som er utkåret til å bli elsket av Gud.
At det er en by han viser tillit og lover troskap, er i sin tur et bilde, et symbol. Byen har store, åpne porter i alle himmelretninger. Mennesker av alle slag, fra alle verdens hjørner har rett til å gå inn i den - og feire evig bryllupsfest.
Denne nyheten er mer enn en uke gammel, men like gledelig for det. Og tanken på det himmelske bryllup har alt spredt glede og håp over hele kloden.
Åp 21,9-14
Bestill abonnement her
KJØP
