Sveket

Du trodde du var din elskedes eneste. Så finner han eller hun en annen, og søker lykken et annet sted på din bekostning. Du trodde du hadde en fortrolig venn. Så kommer din betroelse ut blant folk som bruker den mot deg. En gang holdt vi på med en tillitsøvelse i skolegården. Jeg skulle la meg falle og de andre ta imot. Så lot de være. Jeg deiset i bakken. Det var vondt, men mest i sjelen. Sjelden har jeg følt meg så alene på jorda som da.
I dag vet jeg at smerten ved et svik er noe nesten alle mennesker får føle i en eller annen grad. Da Jesus kom for å bære våre smerter, måtte han følgelig også erfare dette. En av hans aller nærmeste forrådte ham. Ingen er noen gang blitt sveket så dypt. Aldri har noen blitt utlevert så sårbart, aldri har noen vært så forlatt og alene.
Jesus forutsa selv sviket: «Den som spiser mitt brød, viste meg hælen.» Ordene lånte han av kong David, som også hadde måttet tåle å bli sveket av sine venner. Kanskje kjenner du deg igjen i situasjonen: En du har delt mye av ditt liv med, vender deg ryggen og tråkker på deg.
I slike stunder er det lett å bli lammet og lukke seg inne i sin fortvilelse. Men Jesus gav oss også en nøkkel som kan åpne døren ut av våre stengte hvorfor. Han sa: «Nå sier jeg dere dette før det skjer, for at dere, når det er skjedd, skal tro at jeg er.» Når vi er som mest forlatt, er vi ikke alene. Han som er og blir, er også da hos oss. Han er der, selv når alle andre sviker.

Joh 13,18-19