Det kan naturligvis skje et mirakel

Vanligvis må det likevel mer til. Det må gjøres nøye undersøkelser. Legemidler må tas i bruk. Det trengs menneskelig nærhet og øm berøring. Noen må vise medfølelse og ta del i smerten og håpet, noen må be og påkalle Gud. Når alt dette og mer godt virker sammen, øker sjansen for at den syke kan bli frisk.
Til og med Jesus, som ofte bare helbredet ved et eneste ord, valgte noen ganger flere virkemidler. Da de førte til ham en mann som var døv og hadde vondt for å tale, tok Jesus ham «med seg bort fra mengden. Han stakk fingrene i ørene hans, tok spytt og rørte ved tungen hans, løftet blikket mot himmelen, sukket og sa til ham: Effata! - det betyr: Lukk deg opp!» Da, etter personlig behandling, nær berøring, sterk medfølelse og tillitsfull bønn, «ble ørene hans åpnet, og tungen løst, så han talte rent».
Hva må så til for at et menneske skal åpne ørene for evangeliet og lovprise Gud med sin tunge? Noe av det samme. Det kan naturligvis skje ved at Gud griper direkte inn. Selv om de færreste opplever noe slikt, er eksemplene mange nok. Slike frelseserfaringer finnes.
Vanligvis er det likevel en kombinasjon av personlig nærhet, menneskelig berøring, bønn og forkynnelse som gjør at vi får troens øre åpnet og lovsangens rene tone på leppene. Proklamasjon er ikke nok. Vi trenger å merke Guds kjærlighet i måten mennesker møter oss på. Da kan også vi stemme i: «Alt han har gjort, er godt!».

Markus 7,31-37