Lukk munnen opp

Vi lukker opp munnen ganske mange ganger i løpet av en dag. For å ta til oss næring, for å snakke, smile, le og rope, kanskje for å kysse, hoste, nyse, rekke tunge.

Publisert Sist oppdatert

Men for at Gud skal fylle den? Det er vel i høyden på søndager, hvis vi er i kirken og tar imot nattverden.
«Lukk munnen opp, så fyller jeg den», sier Gud. Og når jeg tenker etter, så er det ikke bare søndagene Gud fyller munnene våre. All næring vi får kommer i siste instans fra den jord og de skapninger Gud har skapt. Alle ord og lyder som fyller munnen vår, kommer av at Skaperen gav oss evnen til å kommunisere sånn. Og om vår munn fylles med gode kjærtegn, så er også vår evne til å sanse, begjære og elske signert Skaperen. Når jeg tenker sånn, kan det bli en rent oppbyggelig øvelse å lukke opp munnen.

«Lukk munnen opp, så fyller jeg den», sier Gud. Da er det viktig å minne hverandre på at det er Gud som gjør det. Og på at det ikke er noen selvfølge at den blir fylt. Det finnes mange tomme munner, tomme hender, tomme mager, tomme hjerter i verden. Gud trenger våre ord, vår tid, våre penger og krefter for å fylle dem.
Lukk munnen opp. La Gud fylle den med næring. Del mat og ord, latter og skrik med andre av Guds skapninger. Lukk opp!
Gud tvinger oss ikke. «Så lot jeg dem fare», sier han om Israelsfolket, når de stod opp mot ham i ørkenen, selv om han ba dem lukke opp munnen og ta i mot himmelsk næring. Gud lar oss fare. Gud tvinger ikke, fordi han vil at hans forhold til mennesket skal preges av tillit og kjærlighet. Men han slutter aldri å rope: Lukk opp!

Tekst: Sal.81, 9-14.

For å lese saken må du være abonnent

Bestill abonnement her

KJØP