Kjærlighet gjør visstnok blind - hva med vanen?

Jeg leste en gang at fiskene ikke har det så kjedelig i glassbollen sin som man kanskje kunne tro, men at de tvert om fylles av entusiasme hver gang de kommer bort til glasset og kikker ut, fordi de opplever det nytt hver gang; et slags WOW!
Jeg vet ikke om dette er for å lette akvarieholderes eventuelle dårlige samvittighet. Og jeg tenker at hvis alt i livet skulle oppleves nytt og ukjent hele tiden, ville jeg blitt sliten. Da hadde det kanskje vært godt å hatt trygge og nokså begrensede rammer rundt livsutfoldelsen - for eksempel en glassbolle. Men jeg ser også at evnen til stadig å se på tilværelsen med nye og friske og nysgjerrige øyne, er en stor gave.

Jeg har en tilståelse å komme med. Jeg tror ikke alltid kjærligheten gjør blind ? den kan faktisk også gjøre oss i stand til å se ting bedre og sannere. Men hva med vanen? Når man lever tett innpå en fireåring, er det lett å erfare hvordan vanen har sløvet sansene hos oss som har levd lenger. Vanen kan gjøre oss blinde for det eller dem som er rundt oss. Vi ser, men ser likevel ikke.

Er jeg blitt for vant til Jesus? Da han startet sitt offentlige virke som forkynner, med å dra til sin hjemby Nasaret, sa de: «Er ikke dette Josefs sønn?» De kjente ham som barn, ungdom, sønn av en tømmermann, etterhvert kanskje selv en habil håndverker ? og regnet kan hende med at de kjente ham; at de visste hva han hadde å by på. Kanskje vanen gjorde dem blinde for alt det andre Jesus var?
Jeg tror også at jeg kjenner Jesus. Ikke som barn, ungdom og en del av en familie og landsby, men som Guds sønn og helten på barndommens flanellograf. Men jeg kjenner at vanen truer meg. Jeg leser ofte historiene om ham uten å sjokkeres, støtes, forundres, beveges. Jeg vet jo så godt hvordan det går, at jeg leser uten å lese. Da er vanen i ferd med å gjøre meg blind.

«Mamma, skal vi gå på oppdagelsesferd i parken vår?», bryter fireåringen inn. Parken vår, der vi er hver dag. I dag ber jeg om det friske, nysgjerrige blikket som går på oppdagelsesferd, både i parken og i evangeliene.

Tekst: Luk.4, 23-30