Sukk. Sukk. Sukk.

For det første sukker naturen. «Vi vet at alt som er skapt, stønner og lider som i fødselsveer.» Atomutslipp i havet, rovdrift på regnskog, tynnslitte ozonlag, laksedøde elver, tørrlagte fossefall, ørken som eter om seg, utrydningstruede arter, global oppvarming, ekstreme værforhold, uvettig husdyrhold, sprøytede grønnsaker, utarmet matjord ? alt dette og mer til gir gjenlyd som sukk og stønn fra en overbelastet natur, i tillegg til alle lidelser mennesker må tåle og sukker og stønner under.
For det andre sukker Guds barn. «Også vi som har fått Ånden, den første frukt av den kommende høst, vi sukker med oss selv og lengter etter den dag da vårt legeme blir fridd ut, og vi blir Guds barn helt og fullt.» Kristus kom som frelser og frigjører. Men selv om vi tror på ham, er vi ennå ikke unntatt fra det mennesker utsettes for og det vonde vi påfører hverandre. Sykdom, død, sult, krig, fattigdom, ensomhet, angst, undertrykkelse ? alt dette og mer til får også oss til å sukke.
For det tredje sukker Ånden. «Vi vet ikke hva vi skal be om for å be rett, men Ånden selv går i forbønn for oss med sukk som ikke kan uttrykkes i ord.» Vi er altså ikke alene om å sukke. Ånden sukker sammen med oss. Han kommer oss til hjelp i vår svakhet. Gud selv går inn i våre lidelser og plager og deler våre lengsler.
Derfor lever håpet i oss ? sammen med sukkene. Det gir dem en annen klang. Vi sukker ikke oppgitt, men lengselsfullt. «For i håpet er vi frelst.»

Rom 8,22-28