Britiske aviser var i går preget av ublide bilder av statsminister Theresa May, med forsidetitler som «KAOS REGJERER» og «BREXIT-NEDSMELTING». Nå går det trolig mot en utsettelse av exit-datoen 29. mars, men ingen kan si hvor det hele vil hende.

Det er såpass kaotisk at ingen av tre vidt forskjellige utfall kan utelukkes: En krasjlanding ut av EU uten noen avtale, en ny folkeavstemning som kan ende med at britene tar en U-sving og blir værende i EU, eller en utmelding der britene må gripe til en «norsk», EØS-lignende modell.

LES OGSÅ: Trenger litt Churchill-format

Kan kopiere norsk modell

Mest sannsynlig er kanskje det siste; at britene til slutt må gjøre som Norge og spille etter EUs regelbok uten å ha plass ved bordet som utformer reglene. Det er i så fall ganske langt unna den forståelsen om økt suverenitet som et flertall av britene som stemte nei til EU hadde den 23. juni 2016.

En slik «soft exit» framstår likevel som et langt bedre alternativ enn de to andre. Å gå for en omkamp gjennom en ny folkeavstemning vil utløse grunnleggende spørsmål omkring demokratisk legitimitet. Det vil skape enda dypere og mer varige sår i en splittet og klassedelt befolkning enn britene allerede gjennomlever.

Og om mulig: Enda mer politikerforakt, etter at et ydmyket politisk lederskap snart tre år etter folkeavstemningen ennå ikke har klart å skaffe flertall i parlamentet for en eneste farbar vei ut av det europeiske fellesskapet.

LES OGSÅ: Frykter nye murer

Uvennlig medlemskap

Den amerikanske komikeren Groucho Marx sa en gang følgende: «Jeg trekker meg tilbake. Jeg ville ikke ønsket å være medlem av en forening som ville hatt meg som medlem».

Omtrent slik har det vært med britene og EU. London har i alle år klaget på vilkårene for medlemskapet. De har forhandlet seg til lavere medlemskontingent, og har unntatt seg både fellesvalutaen Euro og Schengenavtalen som avskaffer grensekontroll av personer mellom medlemslandene.

Nå ser det ut som både EU og britene har fått nok av hverandre. Nøkkelen til løsning må likevel finnes i London, ikke i Brussel som primært har 27 gjenværende medlemsland å tenke på.

LES OGSÅ: Kan krasje ut av EU

Motstridende løfter

Statsminister Theresa May er hoggestabben alle slår løs på, men det er vanskelig å se at en hvilken som helst annen statsminister ville lyktes med å levere på løfter som faktisk er ganske motstridende og nærmest umulig å innfri. Minst av alle kanskje en Hard Brexit-fundamentalist som Boris Johnson.

Tragedien er at den politiske bikkjekampen ikke bare skader tilliten til det britiske parlamentariske systemet. Like ille er det at det rammer selve livssituasjonen til folk flest.

Som fersk statsminister lovet nemlig Theresa May mer enn å lose britene ut av EU. Hun ville jevne ut et av de største ulikhetssamfunnene i Europa, ja, hun ville «slåss mot den brennende urettferdigheten det er at dersom du er født fattig, så vil du i gjennomsnitt dø ni år tidligere enn andre».

Voksende ulikhet

Snart tre år med utmattende Brexitstrid har lammet mulighetene til å ta nødvendige sosialpolitiske grep, ikke minst for å løfte opp noen av de fattigste i det britiske klassesamfunnet. Økonomien har stagnert, forventet levealder er på vei nedover, ulikheten vokser og kriminaliteten er blitt verre.

Ifølge Bank of England har Brexit siden juni 2016 kostet Storbritannia rundt 900 millioner kroner i uken, pundet har tapt seg 10 prosent mot euroen, mens bilfabrikanter står i kø for å nedbemanne eller flytte ut.

For mange vil det være verd å tåle økonomiske tap for å øke landets styringsrett utenfor EU, men knapt noen kan være tjent med politikere som tilsynelatende styrer etter mottoet: «Vi vil ha hele kaken, og spise den også».