Britene trenger litt Churchill-format nå

«Keep buggering on, minister», ropte en iherdig statsråd til Theresa May da hun tirsdag forberedte seg på det som skulle ende med tidenes verste nederlag i det britiske parlamentet.

Og statsministeren fulgte Churchills berømte mantra: Hun kjempet seg tross alt gjennom en lang kveld som skulle ende med at et pinlig flertall på 230 parlamentarikere avviste en skilsmisseavtale hun hadde brukt over to år på å få i stand.

LES MER: Massivt nei til avtalen

May feilet fatalt

Det er et politisk håndverk som står til stryk, all den tid Mays desiderte hovedoppgave da hun overtok roret som statsminister etter britenes sjokkartede Brexit-resultat sommeren 2016, var å forhandle med EU om en trygg og forutsigbar utgang av EU-fellesskapet – med tilstrekkelig støtte i det britiske parlamentet.

Normalt sett skulle det sviende nederlaget i Underhuset ført til at hun måtte gå av, men i dagens kaostilstander på de britiske øyer er de politiske tyngdelovene opphevet. Det var bare partifellers sterke overlevelsesinstinkt som gjorde at onsdagens mistillitsforslag fra Labours opposisjonsleder Jeremy Corbyn ikke fikk flertall.

For vel er Toryene bittert splittet i EU-spørsmålet, men ikke så desperate at de frivillig åpner døren for å slippe en sosialist inn i Downing Street 10. Også et knapt flertall av briter flest avviser regjeringsskifte, selv om seks av ti ifølge en meningsmåling onsdag mener at landet er i krise.

LES MER: Kan krasje ut av EU

Etterlyst: Plan B

Nå vakler May videre uten noen troverdig plan B for å lose Storbritannia ut av EU-fellesskapet, bortsett fra at hun virker urokkelig på at utmeldingen skal gjennomføres. Heller ikke Jeremy Corbyn har presentert noen fornuftig løsning på det utføret som ble utløst da et knapt flertall av britene stemte for skilsmisse med EU-familien, uten å vite hvilken samværsavtale de ville bli sittende igjen med etterpå.

Theresa May står muligens overfor en lignende følelse av maktesløshet som britenes ferske statsminister Winston Churchill må ha kjent på da Adolf Hitlers krigsmaskin våren 1940 feide gjennom Europa, og hundretusenvis britiske soldater stod i fare for å bli massakrert på franske strender, uten tilstrekkelig luft- og marinestøtte.

Løftet moralen

Mot mange odds lyktes britene med evakueringen fra strendene ved Dunkirk, delvis gjennom heroisk innsats fra britiske båteiere som krysset kanalen, men også støttet opp av Churchills patosfylte talegaver.

Det gav et voldsomt løft til britenes moral i en tid da nederlagsskyene var som mørkest, men noen lignende felles, nasjonal mobilisering synes fullstendig ute av sikte for å løse den krisen britene nå står overfor.

Tross sin imponerende og noen ganger flaksbaserte krigsinnsats, gikk Churchill på et forsmedelig nederlag ved valget i 1945. En tung krigslærdom han uansett tok med seg, var at Europa etter disse mørke årene måtte forsone bitre fiendskap mellom gamle stormakter. I en berømt tale i Zurich 19. september 1946, slo Churchill til lyd for et «Europas forente stater». Han bad om forsoning mellom Frankrike og Tyskland, og en «gjenetablering av den europeiske familien».

LES OGSÅ: Populisme før EU-valg

Omstridt EU-fadderskap

Churchills angivelige fadderskap for Det europeiske økonomiske fellesskap (EEC), etterfølgeren til Kull- og stålunionen, er likevel omstridt, selv om EU på sine hjemmesider lister ham opp blant fellesskapets 11 grunnleggere.

Som ektefødt sønn av det britiske imperiet var Churchill primært opptatt av å sikre det britiske samveldet og dets globale sikkerhetsinteresser, samtidig som han anså tettere europeisk samarbeid som den beste garantien mot en ny storkrig i Europa.

Først i 1973 tok britene selv steget inn i EU, 16 år etter de seks opprinnelige medlemslandene Frankrike, Vest-Tyskland, Italia og Benelux-landene. Og da som nå mente mange på øyriket at britene dermed gav avkall på sin helt eksepsjonelle plass øverst blant verdens nasjoner, og at Storbritannia var viktigere for EU enn omvendt.

LES MER: Splittet parti, splittet land

Brussel yndet syndebukk

Det er delvis rester av denne arrogante arven fra imperiets storhetstid som har ført britene ut i dagens uføre. Regjering etter regjering har tviholdt på pundet og skjøvet skylden over på Brussel for mye av det som har gått galt, mens det indre markedets betydelige fordeler for briter flest er blitt underkommunisert.

Først to og et halvt år etter at folket stemte for utmelding, ser det ut som alvoret muligens siger inn over det britiske etablissementet. Den konservative Cameron-regjeringen hadde ingen planer for den eventualitet at folket skulle stemme «leave», og siden har May vært mer opptatt av å holde noenlunde borgerfred med beinharde EU-motstandere i egne rekker, enn av å finne fram til de kompromissene som både EU og et flertall av parlamentet, «across the aisle», kan stille seg bak.

Krasjer ut om 70 dager?

Det varslede havariet i Underhuset forleden har økt faren for at Storbritannia 29. mars krasjer ut av EU uten en avtale, selv om May nærmest lover at det ikke skal skje. Det har også økt muligheten for at det hele ender med en ny folkeavstemning, og at britene faktisk blir værende i EU, som meningsmålinger tyder på at et flertall nå ønsker.

Skulle det siste skje, slik mange «remainers» har fått økte forhåpninger om denne uken, vil det antenne en bitter polarisering som får dagens krangel til å ligne et pyntelig engelsk teselskap. Så kanskje May, Corbyn & co nå skal lytte til enda et av Churchills mange kvikke utsagn: «The price of greatness is responsibility» – prisen for storhet er ansvarlighet.