Studerte 888 bønner

Hvert år legger pasienter og pårørende igjen hundrevis lapper med bønner i en egen bønnekrukke i kirkesalen til Stavanger Universitetssjukehus. Nå har tidligere sykehusprest Leni Mæland analysert innholdet i 888 av tekstene.

– På forhånd trodde jeg mange hadde skrevet bønner hvor de ba Gud om helbredelse, men det var få som brukte dette ordet, sier Mæland, som i dag jobber som studentprest ved Universitetet i Stavanger. Undersøkelsen er en del av masteroppgaven hennes i klinisk sjelesorg.

Bare seks ganger skrev noen at Gud måtte gjøre et mirakel. I stedet ba de: «Du må hjelpe legen til å stille rett diagnose og hjelpe dem til å gjøre en god operasjon». «Jeg vil leve» eller «Jeg vil bli frisk».

– Tanken om at Gud bruker helsepersonell i sitt helbredende arbeid, stod sterkt, konkluderer Mæland.

LES OGSÅ: Sårende helbredelse

Enorme smerter.

Ideen til oppgaven fikk Mæland som sykehusprest. Sammen med kollegaene ble hun slått over hvor mange som brukte bønnekrukken. Mange tekster hadde også et sterkt innhold.

– De vitner om hvordan pasienter og pårørende står i enorme smerter og eksistensielle problemstillinger. Kanskje er dette noe de ikke våger å si til så mange andre enn Gud? lurte vi på da vi leste dem.

De fikk seg derfor ikke til å makulere lappene, men tok vare på dem. Etter tre år satt de igjen med over 1.000 lapper. Mæland gjorde et utvalg til forskningen sin – og endte opp med 888 papirstykker.

LES OGSÅ: Advarer kirken mot for store ord om helbredelse

Ateister i bønn.

– Hva kommer det av at så få kristne ber om et helbredende mirakel?

– Jeg tror det handler om en ydmykhet når du er på sykehus, for du er sammen med mange andre som er syke. Dermed får du en realisme og en stilletiende aksept av hvordan livet er: «Ja, mennesker blir syke. Ja, mennesker skal dø.» Samtidig ser jeg også en enormt sterk vilje til liv: «Jeg har så lyst til å leve, til å se barna mine vokse opp.»

Grovt skissert omhandlet en tredjedel av lappene sykdom og helse.

– Jeg kaller det bønner i nød. Når mennesker er i nød, så ber vi gjerne intuitivt – enten vi omtaler oss troende eller ikke. Vi tyr til et språk som ligger dypere i oss. Noen ber til Gud, andre til Jesus. Noen vet ikke hvem de tror på, og skriver: «Gud, eller hvem du nå er»; «Du der oppe»; «Jeg vet ikke helt hvem du er, men ber likevel».

Som sykehusprest har hun møtt både ateister, humanetikere og andre som forteller at de i sykdom plutselig har begynt å be, men uten at bønnene har en tydelig mottaker.

Kjærlighetsspråk.

Den neste tredjedelen av bønnelappene handlet om de nærmeste relasjonene.

– Jeg ble overrasket over hvor mye kjærlighet som kom til uttrykk. «Jeg elsker deg så høyt, mamma. Du er det viktigste i livet mitt», stod det gjerne. Det var et sterkt emosjonelt språk som vi kanskje ikke ville sagt til hverandre direkte.

Det var også en del bønner om avdøde mennesker.

– Bønn ble brukt til å etablere en form for kontakt med dem man er glad i og savner. Av og til ble bønnen utformet som en samtale: «Åh, mamma.» Man kan tenke det som en måte fortsette relasjonen på en ny måte etter at noen har gått bort, sier Mæland.

LES OGSÅ: – Ingen kan helbrede

Bønn for bursdag.

Den siste tredjedelen, og som overrasket Mæland mest, var de mange hverdagsbønnene.

– Jeg hadde trodd flere bønner skulle dreie seg om sykdom. Men mange handlet om det helt alminnelige livet, og særlig foran høytidsdager og festdager. De ba om en fin bursdag for noen de ikke var sammen med. Eller: «Nå må du være igjen hos pappa som skal være igjen på sykehuset når vi går hjem», sier Mæland, og understreker at enkeltbønner ikke er blitt utlevert i forskningsmaterialet.

LES OGSÅ: En, to, tre, helbredelse