Snubler i pengemangel

Som sponsor av norsk religionsdialog, ville Kulturdepartementet vite mer om hvordan arbeidet fungerer. Nå foreligger svaret, i form av rapporten «Det handler om verdensfreden!» som er utarbeidet av KIFO Institutt for Kirke-, religions- og livssynsforskning på oppdrag fra departementet.

Den avdekker hvordan ulik ressurssituasjon bidrar til både en skjev maktbalanse mellom rådene som jobber med religionsdialog, samt gir dem vanskeligheter med å fylle store forventninger fra offentligheten.

LES OGSÅ: Widvey blir pilegrimsminister

– Underminerer

Tre organisasjoner står i dag i sentrum av religions- og livssynsdialogen­ i Norge (se faktaboks). Ressursknappheten rammer spesielt I­slamsk råd Norge og Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL):

«Ressursgrunnlaget som de arbeider på grunnlag av, er for svakt i forhold til oppgaven de har påtatt seg, og som de fra ulike hold forventes å oppfylle. Dette underminerer, etter vår oppfatning, den viktige samfunnsoppgaven de har».

– Ressursknappheten setter­ grenser for mange initiativer, ildsjeler og gode idéer, sier ­Ånund Brottveit, forskningsleder ved KIFO.

Følg oss på Facebook og Twitter!

– Kunne man tenkt en helt annen finansieringsmodell enn i dag?

– Jeg tror det ville vært en god investering hvis den statlige støtten ble kanalisert på en måte at de som i dag sitter med mindre ressurser, kunne delta mer og jevnere i dialogforaene. Sam­tidig er det viktig at dialog­arbeidet ikke blir gjort til helstatlige foretak. Flere ulike sponsorer ville vært en styrke, ettersom organisasjonene har en myndighetskritisk oppgave ved å ivareta tros- og livssynsfriheten i Norge, påpeker Brottveit.

Fredsarbeid

Et viktig poeng for departementet var å finne ut om dialogen ble et elitefenomen, eller om den nådde «grasrota».

– Vi har sett mange eksempler på at arbeidet når ut til medlemmer. Særlig gjelder det prosjektmidlene som tildeles gjennom STL. De lokale gruppene som er blitt etablert gjør en god del for å involvere både medlemmer i sine respektive trossamfunn, men også lokalmiljøet de hører til i. Når det er sagt, er jeg helt sikker på at potensialet er mye større, mener Brottveit.

Han sier engasjementet i disse gruppene preges av et sterkt ­lokalt samfunnsengasjement.

– For eksempel ved terrorhandlinger, sammenkaller de til møter, både for å berolige hverandre og for å vise omverdenen at de lokale trossamfunnene er gode naboer. Mange opplever­ ­arbeidet som en type freds­arbeid, forklarer han.

LES OGSÅ: Muslim nominerer pave Frans til fredsprisen

«Skjeggete menn»

Blant ­utfordringene som preger dialogarbeidet, peker KIFO på en svak geografisk spredning, og at kvinner og unge røster er underrepresentert. Arbeidet er dessuten personbasert. Det gir på den ene side et sterkt fundament, men gjør også arbeidet sårbart. Brottveit i KIFO sier verken kvinner eller unge blir usynliggjort i dag, men mener det er viktig å ha dette i mente ved rekruttering, ikke minst fordi det er i ungdomsmiljøene at radikaliseringen skjer. Samtidig peker han på at dialogen også er helt avhengig av «de skjeggete menn» som leder mange av trossamfunnene, og skaper legitimitet for arbeidet i egne rekker.

Abrahams barn

Rapporten omfatter ikke prosjektet «Abrahams barn» og bilaterale dia­loger mellom IRN og Mellomkirkelig råd. Vårt Land har tidligere omtalt at dette arbeidet stilnet etter en konfliktfylt reise til ­Israel og de palestinske områdene.

– Vi har ikke tatt på oss å fortelle om dialogen i sin helhet. Jeg opplever at vi har gjort en avgrensning som er riktig i forhold til bestillingen fra oppdragsgiver, sier forskningsleder Brottveit.

LES OGSÅ: Flerreligiøs vandring mot Nidaros