Brannen som har fått navnet Camp Fire har nå blitt den dødeligste skogbrannen Californias historie. Til nå er 56 er bekreftet døde, mens 130 fortsatt er savnet. Nesten 8000 hus i og rundt den lille fjellbyen Paradise har gått opp i flammer, og fortsatt har brannvesenet kun kontroll på 35 prosent av brannen.

– Det er hjerteskjærende at det skjer nå igjen, sier Tanya Williams.

For et år siden var huset til familien hennes et av 5643 som ble offer for brannen Tubbs Fire. Nå er hun og familien flyttet tilbake til nabolaget Coffey park i Santa Rosa, nord for San Francisco. For et år siden var det eneste som stod igjen skorsteiner. På rekke og rad. Alt annet hadde brent opp.

Savner naboer

Fordi Tanyas ektemann er entreprenør har familien fått bygget opp igjen huset sitt langt raskere enn naboene. Nå har familien Williams vært tilbake i nabolaget i sju uker. Men naboer er det lite av.

Noen jobber med å få flyttet tilbake. Andre orket ikke tanken på det, og solgte tomta huset deres hadde stått på. Naboen på hjørnet døde, mens naboen på siden av gata har sagt at hun ikke har råd til å betale husleien som må til for å betale for gjenoppbyggingen av huset hun bodde i.

– Jeg savner å høre nabogutten spille på trommer. Og selv om dattera vår er glad for å være tilbake, har hun jo ingen venner her. Det er slikt jeg tok for gitt. Det kommer nok til å ta ett eller to år før dette igjen er et nabolag, sier Williams.

LES MER: I et splittet USA har også kirka blitt en arena for politiske kamper

Ny tilstand

Denne uken har røyken fra brannen rundt Paradise lagt seg som et teppe over store deler av det nordlige California. Myndighetene har oppfordret innbyggerne til å holde seg innendørs, eller bruke beskyttelsesmasker av typen N95, som filtrerer ut mesteparten av de farlige partiklene fra lufta.

I baptistkirken Crosspoint, som med nød og neppe ble spart for flammene i oktober i fjor, får barna i menighetsbarnehagen heller løpe rundt inne i kirkerommet. Lukta av røyk bringer fram vonde minner for pastoren Mike Baker.

– Da vi la oss rundt midnatt visste vi ikke om noen brann. Så våknet kona mi klokka to og så at det var tjukt med røyk i gatene rundt oss. Da sto nabolaget vårt i brann.

Pastoren lener seg tilbake i kontorstolen sin, omtrent 30 meter fra der flammene slapp taket 9. oktober i fjor. Siden familien hans mistet huset sitt har de hatt et utmattende år, preget av hotellopphold, forsikringspapirer, bygningstillatelser og entreprenørkontrakter.

Men for pastoren har tragedien også hatt en såkalt silver lining. Året har ikke kun vært nedslående.

– Tragedien gjorde at vi som kirke har fått en klar følelse av at vi har en hensikt. Vi gjorde kirken om til et krisesenter, hvor folk kunne komme å få de tingene de trengte. Vi hadde møter med andre kirker og avtalte hvilke menigheter som skulle gjøre hva.

LES MER: – Kampen om en mer rettferdig verden kan samle kristne

Femti menigheter gikk sammen og laget et Google-dokument på nettet, hvor folk og lokalmyndigheter kunne se hvor de kunne få sove, få barnepass, eller mat og vann.

– I ettertid føler vi at Gud hadde forberedt oss på dette. Å kunne være Jesu hender og føtter i denne situasjonen, sier Baker.

I USA er det den statlige organisasjonen FEMA som har det overordnede ansvaret for statens håndtering av kriser og naturkatastrofer. Også de har fått øynene opp for betydningen kirkene kan ha i slike situasjoner, forteller Baker.

– Det er kirker som gjenreiser lokalsamfunn, har de sagt til meg. For når det skjer en katastrofe, er det først en mengde aktører som rykker inn. Etter noen uker skjer det noe annet et annet sted, og da forsvinner de igjen. Men kirkene blir.

LES MER: – Kirken har et enormt klimaansvar

Steve Montoya og Sam Hoel måtte gi tapt for flammene i Coffey Park. De merker at folk i lokalsamfunnet er redde for at noe lignende skal skje igjen. 
Foto: Sondre Bjørdal

Steve Montoya og Sam Hoel måtte gi tapt for flammene i Coffey Park. De merker at folk i lokalsamfunnet er redde for at noe lignende skal skje igjen. 

Trodde de var trygge

Crosspoint-kirken holder til i et bygg som ser ut som det med enkle grep kan gjøres om til et supermarked. Vegg i vegg ligger et lite bolighus som huser en kvekerforsamling. Her bor Eric Moon, det lokale kvekersamfunnets vert og vaktmester.

– Dette er et område med mye rikdom, hvor mange har tenkt at de ikke har så mye å bekymre seg over, sier han.

Han tror brannen har brakt inn et element av eksistensiell angst til et lokalsamfunn hvor mange har tenkt at fondskontoen, pensjonen og eiendomsverdiene beskytter dem.

– Men ingen av disse tingene beskytter oss mot flammene. Så nå ser vi at mange føler seg mindre trygge, mer truet. Litt som soldater som kommer tilbake fra krig.

Ifølge lokalavisen Press Democrat har offentlige tjenestetilbud det seneste året fått langt flere henvendelser fra mennesker som sliter mentalt etter den store brannen. En nystartet organisasjon – Wildfire Mental Health Collaborative har oppsøkt de som bodde i brannutsatte områder, blant annet for å tilby dem gratis psykologtimer. Tanken er å forsøke å skape en modell som kan brukes av andre lokalsamfunn som blir rammet av naturkatastrofer.

LES MER: Til tross for utallige advarsler, fortsetter vi å forurense

At noe slikt trengs, har også det lokale brannvesenet sett. Særlig i en uke som denne, når røyken fra brannen rundt Paradise har blåst sørover og vekket traumer hos folk.

– Folk ringer oss langt oftere enn før, sier Steve Montoya.

Sammen med Sam Hoel var han på brannbilen som kom først til Coffey park, men som måtte gi opp å redde nabolaget fra brannen. Denne uka er to av brannbilene deres sent nordover for å kjempe mot Camp Fire, mens en tredje er sendt til brannene utenfor Los Angeles.

– I dag var vi på en utrykning fordi en brannvarsler hadde dårlig batteri. De som ringt unnskyldte seg med at de mistet huset sitt i fjor og at de fikk panikk da brannvarsleren begynte å pipe. Det er slikt vi ser mye av nå. Folk bærer på en angst for at noe slikt skal skje igjen, sier han.

Halvt år igjen

Pastor Mike Baker håper familien er på plass i det nye huset sitt i mai. Et og et halvt år får være nok.

– Det har vært utmattende og utfordrende. Vi flyktet bare med klærne vi hadde på oss. Vi måtte be om et sted å sove, ei jakke, slike ting. Men å be til Gud om dette, og oppleve å bli lyttet til, det har vært fint, midt i alt det vanskelige.