Akkurat nå er forvaltningen av 1.000 år med kirkehistorie, nærmere bestemt Den norske kirkes historiske kirkebygg, i spill.

Det samme er kirkens adgang til å tilpasse de fredede og listeførte byggene til moderne menigheters behov.

Staten og kirken er i ferd med å vikle seg ut av hverandre. Og med det forsvinner rundskrivet med det velklingende navnet «T-3/2000» – også kjent som hele regelverket for forvaltningen av historiske kirkebygg i Norge. Det forsvinner sammen med Kirkeloven i 2020.

LES OGSÅ: I Gamle Gimmestad kirke har tiden stått stille siden 1720-tallet

Slik skal regelverket erstattes

Dette – og hva som erstatter regelverket – vil få betydning for vernet av de historiske kirkene og for menighetenes bruk.

Slik skal det gamle erstattes:

• En ny troslov: Stortingsmelding med endelig forslag til trossamfunnslov kommer i vår. Den vil fordele det økonomiske ansvaret for kirkebyggene.

• En ny kulturminnemelding: Fredag gikk fristen ut for å gi innspill til kulturminnemeldingen, som kan bety endringer i kulturminneloven. Den vil avgjøre styrkeforholdet mellom kulturminnemyndighetene og Den norske kirke.

Hvis sentrale deler av det gamle regelverket ikke forblir norsk lov, kan kirken komme til å gjøre mange av dem til interne regler. Men det vil i praksis gi svakere vern og håndheving enn norsk lov.

Hvordan overgangsordningene blir, vites ikke.

LES OGSÅ: Våre skrøpelige steinkirker

Økende utfordringer

Dette skjer i en tid der utfordringene øker på disse feltene:

• Bekymringen over vedlikeholdsetterslep, særlig for middelalderkirkene i stein, vokser. I dag har kommunene det økonomiske ansvaret. Mange har ikke råd til vedlikeholdet. Hvor mye ansvar skal staten, som femhundreårig kirkeeier, ta i fremtiden?

• Stadig flere kirker er truet av stengning. I Oslo har planer om stenging av kirker vakt heftig debatt. Slikt reiser spørsmål om kirkebyggene kan fylles med andre tilbud – i tillegg til eller som erstatning for vanlig menighetsliv. Også dette reiser kulturminnespørsmål. Hva er viktig å ta vare på, og hva er mindre viktig – ikke bare som norsk kulturarv, men av kirkehistoriske årsaker?

I tillegg kommer en rekke eviggrønne problemstillinger, forklarer direktør for Kirkerådet, Den norske kirkes øverste valgte organ, Ingrid Vad Nilsen:

– Kan du bygge toalett i en middelalderkirke? Kan du henge opp fremvisningslerret, eller bytte ut benker med stoler, i en listeført kirke?

LES OGSÅ: Arbeider for steinkirkeløft

Ny kirkelig strategi

Mot dette bakteppet tar kirken nå et første skritt for å ta sterkere grep om situasjonen. Før jul vedtok Kirkerådet å utarbeide en kirkelig kulturminnestrategi, som kan vedtas på Kirkemøtet – kirkens «landsmøte» – i 2021. Vedtaket bærer bud om en kirke som vil ha en hånd på rattet i politikkutformingen og forvaltningen av egne kulturminner.

– Vi er allerede godt i rute med den politiske dialogen med departementene og Riksantikvaren, sier Nilsen.

Hva må inn i lovverket?

– Prinsippet om at bruk er det beste vern, at det både tas hensyn til menighetens behov og kulturvern. Vi er også opptatt av at staten tar bidrar til finansiering av vedlikehold, særlig det antikvariske. Dette er en viktig del av vår nasjonale historie, sier direktøren.

I vedtaket går Kirkerådet inn for å bygge opp et kirkelig fagmiljø for kulturminnevern. Det er tenkt som videreutvikling av et samarbeid med arbeidsgiverorganisasjonen KA og Opplysningsvesenets fond, som begge har fagkompetanse fra før av. Kirkerådet ønsker selv å ansette én fagperson til for å ta det overordnede ansvaret som kirkens utøvende myndighet.

LES OGSÅ: Sp: Kirkefallitt fra Venstre

Regionreformen

Bak grepet skjuler det seg flere hensyn. Blant annet bidrar regjeringens regionreform til en trend med desentralisering av fagkompetanse på kulturminnevern – fra Riksantikvaren til dagens fylkeskommuner, etter hvert regioner. Foreløpig flyttes ikke de to-tre stillingene for kirkebygg, men hvis det skjer risikerer man små brøkstillinger rundt omkring.

– Da sier det seg selv at fagligheten blir dårligere og at regionene vil kunne ha ulik praksis. Vi ønsker en felles nasjonal politikk for dette. Jo mer kompetanse de beholder i Riksantikvaren, desto bedre. Men dette er noe av grunnen til at vi også vil ha egen kompetanse på feltet.

Kirken vet naturligvis mye om menighetens behov. Men vil det veie tyngre enn kulturminnevern i dens egne avveininger?

– Poenget er å kombinere best mulig bruk med kulturminnevern. Da behøver vi kompetanse på det siste for å ivareta begge. Den norske kirke må som uavhengig av staten vite hvilke umistelige verdier vi sitter på. Vi ønsker også å beholde systemet der biskopen er tungt inne i prosessen, siden han eller hun vil syn for hvordan det kirkelige rommet fungerer, sier Vad Nilsen.

Etter det Vårt Land forstår er dette også en bekymring i det kirkelige kulturminnemiljøet. Hvis ikke kirken er på ballen politisk, risikerer en at de mer kirkespesifikke delene av kulturminnevernet kommer tapende ut.

LES OGSÅ: Slik blir den nye regjeringens trospolitikk

Historske kirker som «aktivum»

«Målsetting med arbeidet vil være å bidra til å gjøre den rike kulturarven til et aktivum for kirken», heter det i Kirkerådets vedtak.

Det betyr at dere nå vil legge større vekt på de historiske kirkene, ikke bare fordi de er kulturarv, men for å opprettholde rollen som folkekirke og nå folk?

– Åpenbart. Vi er opptatt av å se dem som en plussfaktor, ikke en hemsko for å gjøre det man vil i menigheten. Interessen for pilegrimsvandring viser potensialet. Det er et rop om åpne alle kirkene på veien som er stengt. Vi må formidle disse kulturminnene, som de smykkende de faktisk er – all historien, kunsten og kulturen som ligger i byggene. Vi jobber også en god del med å bruke byggene i trosopplæringen og i KRLE-faget. Det er steder hvor troens liv har levd gjennom århundrer. De er en ressurs for kirken og for lokalsamfunnene.