Predikant prekte uten selv å tro

– Jeg holdt prekener for tusenvis av mennesker, hundrevis ble frelst og demonene fløy vegg­imellom. Jeg rørte ved folk og de falt om. Samtidig visste jeg inni meg at jeg ikke trodde på et eneste ord av det jeg sa, skriver Jan Roger Voll på debattsidene i dagens avis.

I flere år var han predikant tilknyttet Levende ord. Det han ikke sa til noen var at han hadde mistet troen. For sju år siden opplevde Asle Røhne Rossavik det samme: Troen forsvant.

– Jeg kan forstå at det er ­mulig å skyve det under teppet og tenke­ at dette ordner seg. Jeg kan jo håndverket og kunne fortsatt ha lagd prekener og holdt gode gudstjenester og gitt sjelesorg, men jeg er ikke skrudd sammen på den måten, forteller kapellanen i Lambertseter kirke i Oslo.

Hele livet

I motsetning til Voll, som selv sier han levde et dobbeltliv, tok Rossavik konsekvensene av trostapet, og la ned ­arbeidet sitt da han skjønte at han ikke trodde.

– Å skulle forkynne uten å tro, føltes uærlig, som en løgn. Derfor var det ikke et alternativ å fortsette. Men i dette øyeblikket så jeg også alle faktorene rundt som kompliserte bildet: Jeg hadde­ bygd hele livet på dette kallet, det var dette jeg var utdannet til, jeg bodde i prestebolig og hadde en familie å forsørge, sier han.

Han ble sykmeldt og fikk snakke­ med en erfaren prest som kunne være mentor. I to år var han utenfor presteyrket – ett av dem var han sykmeldt.

– Jeg er glad for at jeg bor i et land med et velferdssystem som gjorde det mulig å ta denne pausen.

For fem år siden begynte han igjen som prest i full stilling. Han opplevde at troen hadde kommet tilbake.

– En slags parallell til det å fortsette, er spørsmålene jeg har fått om jeg bare fulgte enkleste utvei, og fant tilbake til troen for å gjøre det man alltid hadde gjort. Jeg opplever det ikke som et bekvemmelighetsvalg, jeg er glad for å være tilbake som prest med en dyp relasjon til Gud, sier han.

I 2014 sto Rossavik fram med sin historie på NRKs nettside ­Ytring. I etterkant har han fått høre fra flere som har lignende erfaringer. Men også fra dem som ikke tør å ta opp slike spørsmål i menigheten.

Skamfølelse

Ledende syke­husprest ved Modum Bad, Jon-Erik Bråthen, møter ofte personer­ som har lignende ­erfaringer som Voll.

– Både prester, predikanter og aktive lekfolk kan komme til et punkt der troen forsvinner, men der de velger å opprettholde et engasjement i menighetsliv og kirke, sier han.

Årsakene til at man fortsetter­ som før er mange og sammensatte, men Bråthen peker på mangel på retning og ramme som et viktig punkt.

– Hva skal man erstatte det man fjerner seg fra? Hva skal jeg nå tro? Hva skal jeg nå navigere etter? Mange har vennene sine i menigheten og det vil gjøre noe med relasjonene å si at man ikke tror lenger. De må også ta inn­over seg at det er en stor sorg å si at nå tror jeg ikke mer. Noen ganger kan det føles bedre å stå i det enn å ta alle konsekvensene det får, sier han.

For personer med lederfunksjoner vil det å miste troen kunne være ekstra tungt, tror Bråthen, og det skyldes ikke bare den skvisen man har når man risikerer å miste leverbrødet sitt.

– Det vil bli lagt veldig merke­ til når man har stått på taler­stolen selv. Kanskje vil det også knyttes skyld og skam til ­oppdagelsen. Hva er det jeg har forkynt? Hvilke­ konsekvenser har det hatt for andre mennesker? Man har et stort ansvar og stor makt som forkynner, sier han.

LES OGSÅ: Nesten bare pinsekarismatikere igjen i norsk Franklin-komité

Avlastning

Lars Johan Danbolt, professor i religionspsyko­logi og sjelesorg ved Menighetsfakultetet, tror det arter seg ­annerledes for prester som mister troen, enn om man tilhører trosbevegelsen, som Jan Roger Voll gjorde.

– Det jeg har sett, blant ­annet i Livets ord i Uppsala, er at forestillingene om at hvis man ikke tror på den riktige måten, så har du en straff hengende over deg. Dette er så sterkt innprentet og miljøene har så sterk kraft, at det gjør det vanskelig å bryte, sier Danbolt, som har mange års ­erfaring som sykehusprest.

I vekkelsesmiljøene er man opptatt av den personlige omvend­elsen og den enkeltes stillingtagen.

– Det fører til et sterkt press for autentisitet og at man personlig må stå inne for det alt man sier. I en del andre kirkemiljøer har man et kollektivt trosbekjennelse som gjør at den personlige troen kan få avlastning.

LES OGSÅ: Joshua French: – Gud fant meg igjen i fengselet

Forum for troløse

I USA har man opprettet et nettsted som kalles Clergy project. Det er et forum der religiøse ledere som har mistet troen kan dele sine erfaringer. Prosjektet ble startet av Freedom From Religion Foundation etter innstendige oppfordringer fra den norske human-etikeren Levi Fragell.

– I forumet er det en rekke predikanter som betror oss at de fortsetter å preke for å forsørge familien. Det kan gjøre at det tar noe tid for dem å karre seg ut av det, sier Fragell som selv har vært pinsepredikant da han var ung.

Han beskriver sin «trosavvikling» som mindre dramatisk enn Volls.

– Etter at jeg mistet pinsetroen, bevarte jeg i en overgangsperiode­ en tro på verdiene fra nytesta­mentet. I den perioden sluttet jeg å preke om omvendelse og pekte heller på sider ved Jesus, sier han.­

LES OGSÅ: Kristne må flykte for livet fra Nord-Sinai