– Oppgraving bryter vår kulturelle norm

For dem som jobber med å gjenåpne graver er det helt dagligdags, men for andre kan det virke frastøtende å se og høre at knokler og levninger fra mennesker som levde så nært som for 20 år siden, graves opp.

– Jeg forstår godt de som føler seg støtt over at en gravplass blir brukt om igjen, sier forfatter og lyriker Espen Stueland.

LES SAKEN: Den som graver opp en grav for andre

Han har skrevet doktorgraden Den dissekerte kroppens kulturhistorie, der han undersøker hvordan døde kropper har blitt behandlet medisinsk før de gravlegges.

– Å grave opp graven bryter med en kulturell norm for hellighet. Det skal være en slags andakt rundt gravstedet, og det er strenge regler for hva man gjør på en gravlund, sier Stueland og legger til:

– Det er også en innarbeidet tankegang at en gravplass skal være nokså ubehandlet. Knokler av et menneske skal ikke blandes med et nytt menneske som blir begravet.

Gammelt nytt

Forfatteren mener tankegangen skyldes en grunnleggende følelse vi har som mennesker, og viser til at flere av de gamle, greske teaterstykkene handler om hvordan de sosiale normene støtes av at lik og gravplasser skjendes. Stueland nevner også en scene fra Hamlet i Shakespares skuespill fra 1600-tallet.

– Hamlet kommer over gravere som kaster opp noen bein og et kranium. Han overhører samtalen graverne har seg i mellom og finner ut at den de graver opp liket til, var en han kjente godt. Han blir forferdet. Reaksjonen han får er urfølelser. Det oppleves som et overgrep og bryter fundamentalt med måten vi behandler de døde på.

Følg Vårt Land på Facebook og Twitter!

Stueland sier samtidig at han skjønner hvorfor man bruker graver om igjen.

– Vi blir flere og flere, og at de fleste gravplassene i Norge ligger inneklemt mellom bebyggelse. Men det er et helt annet spørsmål om vi ønsker slik gjenbruk.

LES OGSÅ: Hundretusener av lik vil ikke råtne

Skifte

Det kan se ut som at de grunnleggende sosiale normene om etterlevninger er i ferd med å endre seg, mener Stueland.

– Det er ikke lenger like viktig for alle å ha en gravplass å gå til. Det kan være andre former å minnes den døde på, og mange går heller til steder som har betydd mye for den avdøde for å sørge.