Operasangeren er prest i domkirken: - Vi prester må ut av komfortsonen

En av hans spesialiteter er ­rollen som Evangelisten i Bachs pasjoner, ikke langt fra funksjonen han nå inntar som forrettende prest. Han har sin sangutdannelse fra Operahøyskolen og ­Musikkhøgskolen – og studerte teologi ved MF og TF. I fjor ble han presteordinert – og han er midt i en doktorgrad om ­stemmebruk, etikk og demokrati.

– Det blir en travel høst, konkluderer han.

LES MER: Menigheter priser Gud 294 meter under havet

Synger messeledd

– Når jeg ytrer meg med stemmen, i sang eller tale, er det ikke store forskjellen om jeg står på en opera-scene eller messer liturgi i Domkirken. Det dreier seg om tydeliggjøring av hva og hvem vi er, om å skape relasjon og deltagelse – veldig mye er likt, mener han.

Når han messer, kobler han fra mikrofonen.

– Jeg foretrekker å synge messeleddene, det øker nærværet, og sang lar oss høre at en ferdigskrevet tekst ikke er statisk.

– Dramaturgien i kirkens ­liturgi er kanskje litt forskjellig fra en Puccini-opera?

– Ja, på et vis. Det finnes gode og dårlige opera-librettoer – og bibeltekster, og gode og dårlige måter å bruke disse på i en ­dramaturgi. Selv en fantastisk fortelling og handling kan dø på vei ned kortrappen, eller over scenekanten. Jeg ønsker meg en større bevissthet i kirken om både dramaturgi, kroppslig tilstedeværelse og meningsproduksjon med stemmen. I kirken utnytter man sjelden det fulle potensialet i tekstmaterialet, det blir ofte litt pent og forsiktig.

Gjenkjennelig

Noe av det ­utfordrende i gudstjenestearbeid er å få til paradokset om at det må være forutsigbart, og samtidig åpne for det uforutsigbare, mener han.

– Selv om man jobber med tekster og messeledd som ikke akkurat er skrevet i går, så er det en illusjon å tro at de ikke skjer som noe nytt idet de uttales og handles. Dette nye må bli til en virkelighet som er gjenkjennelig, utfordrende og aktuell. Men det avhenger av at den som ytrer seg våger. Prester, kantorer og alle medvirkende må på et vis slippe taket og komme ut av komfortsonene. Da kan vi erfare at noe virkelig gjelder og står på spill i gudstjenesten. Her tenker jeg at stemmebruk, pust og timing har en nøkkelrolle.

LES MER: Komponist om Luther: – Han var en hattaler, men også en stor kunstner

Credo

Som klassisk sanger må han forholde seg til mange banale tekster.

– Schumann-lieder har ikke sterk street-cred, men de kan få det – det samme kan et ærlig fremført credo. Det avgjørende er om man har mot til å tydeliggjøre seg selv som menneske. Mye står på spill idet du setter an stemmen din, og det krever vågemot å avkle seg selv – og vise hvem man er. Våre allmenne vilkår kan klinge krystallklart gjennom stemmen. Men det må vi våge å vise, uavhengig av hvor skolerte vi er i sang. Hvis ikke skjønner vi egentlig ikke hva vi sier eller synger, mener han.

Prestasjonsfokus

Han mener svakheten ved vår vestlige sangtradisjon er at den er låst fast til sanglige prestasjoner. Tenorer er kanskje de mest utsatte.

– Vi beveger oss ofte opp mot marginene, og bedømmes som om det var en sportsprestasjon. Det er det helt klart også – men de parametrene samsvarer ikke med det viktigste i sangformidlingen. Når feil ikke aksepteres, blokkerer vi for det viktigste – at vi tør å tydeliggjøre oss selv. Ærlighet som menneske er nøkkelen, sier Gillebo.

Eksistensielt

Prestasjonspresset gjør også at vi forviller oss inn i flinkheten.

– Da blir det først og fremst en prestasjon som ikke sier noe – og slett ikke appellerer emosjonelt og eksistensielt. Det ligger en ressurs i det å gjøre feil. Ufeilbarlighet kan fort bli fremmedgjørende – for et operapublikum – eller en gudstjenestebesøkende.

Gillebo er opptatt av at sang skaper virkelighet.

– Forskning viser at sang fungerer som bindeledd når alt annet svikter. Studier av barn-foreldre-relasjoner i ekstreme situasjoner, for eksempel der et barn er i ferd med å dø, viser at sang kan være den siste forbindelsen som opphører. Stemmen er foreldrene, lydberøringen er relasjonen, også når muligheten for fysisk berøring ikke er til stede, sier Gillebo.

Risiko

Han mener dette er viten som burde ligge til grunn for alle som formidler noe musikalsk, det ­viser hvor mye positiv kraft som ligger i sangstemmen.

– Dette er en kjerne som bør klinge også i en tenors høye C. En relasjonsskaping, og et ansvar, som er helt avgjørende for å opprettholde forbindelsen mellom avsender og mottaker. Vi må levere noe som berører, selv i en elendig operaoppsetning må vi nå ut over scenekanten – eller når vi synger ut et messeledd fra alteret om en tro som ikke alltid gir særlig god mening. Det er ­risikabelt, men det er avgjørende for å gjøre det til noe aktuelt som rører ved mennesker, sier han.

Ærlighet

Nattverden er et godt eksempel på behovet for en slik ærlighet.

- Når stemmen lades av og rettes mot mennesker og en politisk realitet, forandres virkeligheten ved å synges. Å uttale «Dette er Kristi kropp og Dette er Kristi blod», og på en måte kreve det, selv om ikke kropp eller blod kommer til syne - er radikalt. Det viser også hvor ustabil virkeligheten vår er. Da må sangeren våge å ta med seg den ustabiliteten inn i stemmen sin. Hvis ikke blir ikke innstiftelsen en handling som har med virkeligheten å gjøre.

- Klang, frasering og artikulasjon, som en enhet, står bak det ubeviselige utsagnet. Det gjør dramaturgien i gudstjenesten levende - den får puste.

Hverken som operasanger eller liturg føler han noe skille mellom form og innhold.

- Du går inn i en enhetlig virkelighet som oppstår der og da - og som gjerne bør bli helt forskjellig neste søndag, sier han.

Hoppet over

Mathias Gillebo begynte med teologistudier, men hoppet over til sang. Etter noen år med sang kom han tilbake til teologien, og tok master om hvordan musikkfremføring ­påvirker filosofisk tenkning.

- Én grunn var at jeg opplevde at formidlingen ikke handlet om meg - og de jeg skulle henvende meg til. Det var slappe greier, og traff ikke - fordi for lite stod på spill. Man risikerer ikke noe ved å lese av en tekst, hvis man tror den står der fiks ferdig.

Dramaturgi

Etter noen år med sang kom han tilbake til teologien, og tok master om hvordan musikkfremføring påvirker filosofisk tenkning.

– Jeg opplevde at det viktige i teologien ble sterkere og mer presist adressert gjennom musikk. Og jeg håper at kirken gir mer og mer rom for vågemot og ærlighet på det eksistensielle plan, slik musikken åpner for. Kirken er kanskje blitt flinkere til å snakke om temaer som frykt, svakhet, nederlag, sensualitet og ting som rører ved vår virkelighet. Men dette er vilkår som også må brukes aktivt, når vi snakker, synger, eller feirer gudstjeneste.

– Dramaturgi var ikke det mest brukte ordet på praktikum. Det gikk på artikulasjon, kroppsspråk og fortellerteknikk. Det var lite fokus på de grunnleggende problemstillingene rundt formidling – det underforståtte og uforutsigbare i at ordet – og også vi – blir til der og da.

Gangster-rap og Bach

Han inspireres av rap-artister som kan ta tak i helt aktuelle problemstillinger og formidle et budskap med stor frihet.

– Gangster-rap er til stor inspirasjon for hvordan jeg gjør Bach-resitativer, som i Evangelist-rollen i pasjonene – eller i høymessen. I rap er musikalsk frihet og etisk-politisk bevissthet det samme. Det er frigjørende å ha lov til alt, leke seg fritt med rytme og frasering – i en opera-arie eller et Bach-resitativ – eller i et liturgisk ledd, sier han.

Nå trives han i presterollen i domkirken.

– Det oppleves stimulerende og spennende å jobbe i et skjæringsfelt mellom samfunnsengasjement og liturgisk praksis, sier Mathias Gillebo.