Religion

Nødvendigheten av å tro

Psykoanalytiker Julia Kristeva er sikker på at alle mennesker trenger å tro. Men hun mener hverken samfunnet eller kirken evner å svare på det moderne menneskets meningstap.

Bilde 1 av 2

Humanismen har altfor ofte blandet sammen behovet, lengselen og nødvendigheten av å tro med institusjonalisert kristendom, sier Julia Kristeva i Oslo domkirke.

Ateisten, feministen, lingvisten, psykoanalytikeren og forfatteren – som regnes som en av de siste tiårs mest prominente intellektuelle – har nettopp deltatt i en ortodokst inspirert gudstjeneste. Nå skal hun samtale med fungerende domprost Elisabeth Thorsen om nødvendigheten av å tro.

Spørsmålet er: Hvordan?

– På en måte kan man si at du har gitt meg et morsmål for min tro. At du har gitt meg byggesteiner til et «troens språk» der jeg er meg selv – som et subjekt i prosess, sier Thorsen til Kristeva på podiet i Domkirken.

LES MER: Møt den verdensberømte apologeten John Lennox

Meningsløsheten

Dagen før, på Nasjonalbiblioteket i Oslo, sitter Julia Kristeva på scenen foran et litt annet publikum.

Et uvanlig stort antall alpeluer og knallrøde lepper har møtt frem for å høre 80-tallets feministikon samtale med det nærmeste man kommer en parisisk intellektuell i Norge: psykiater og samfunnsdebattant Finn Skårderud. Arrangementet er en del av konferansen Cultural crossings of care – an appeal to the medical humanities, som arrangeres av Universitetet i Oslo.

Temaet er identitetens krise i en moderne tid fylt av robotisering, kvantifisering og tellekanter. Skårderud står blant annet bak Villa Sult, som behandler spiseforstyrrelser, og er opptatt av hvordan unges behov for mening ikke blir møtt i en stadig mer målstyrt verden. Kristeva har selv arbeidet som psykoanalytiker i førti år, og er i dag tilknyttet Maison d'adolescent nord i Paris, hvor unge får tilbud om psykoanalyse.

– Det er som om unge svarer på meningstapet de opplever ved å vende sinnet utover – mot vandalisme – eller ved å vende seg innover – mot selvskading eller spiseforstyrrelser, sier Skårderud.

– De unge har et stort behov for å tro på noe. Og vi gir dem ingen idealer de kan samles om. Alle ungdommer er fundamentalister, de leter etter en sak å bli ett med. Men de har ingen slik sak i dag, og resultatet blir et enormt sinne, sier Kristeva.

Så begynner hun å snakke om noe som kanskje kan høres fremmed ut for noen av alpeluene på første rad: At de unges sinne kan skyldes at vi har gjort Gud arkaisk.

Når ungdom ønsker å bli ett med noe, er de i realiteten religiøse, mener ateisten Kristeva. Å være troende betyr nemlig å lengte etter å bli ett med det absolutte.

LES MER: Hun er Thailands første buddhistiske nonne

Chora

Denne hypotesen springer ut fra Kristevas teori, inspirert av psykoanalytikerne Sigmund Freud og Jacques Lacan, om «chora» - om morsbindingen. For henne henger nemlig det moderne menneskets angst, raseri og ensomhet sammen med lengselen etter tiden da vi var ett med vår mor - med livmorens varme - før vi lærte å snakke og forsto at jeget – egoet er separert fra morsfiguren. Jeg er en egen person, en egen verden.

Et barn lærer seg altså gradvis å forstå forskjellen mellom seg selv og sine foreldre. Tenåringen, derimot, har forstått at den er sin egen person, og søker tryggheten, varmen og enheten den hadde med sine foreldre ute i verden. Den leter etter en sak, og et fellesskap den kan bli forent med, slik den var forent med sin mor en gang i den førverbale alder.

Det er derfor tenåringer er idealister, mener Kristeva. De leter etter noe å forenes med, og om. Frustrasjonen som inntreffer når de gradvis oppdager at dette er umulig, kan resultere i både IS-medlemskap, kriminalitet, vandalisme og selvhat.

LES MER: Kirkegaard var ingen selvhjelpsguru!

Livmorteologi

Tror vi på Gud fordi vi vil tilbake til livmoren igjen? spør Vårt Land Kristeva, da samtalen med Skårderud er ferdig.

Den bulgarsk-franske 77-åringen er sliten etter en lang dag. Den tjukke eyelinerstreken over glitterøyenskyggen har begynt å renne utover. Men den ettersittende blå buksedressen – som ligner på en prikk på drakten Hillary Clinton har gjort verdensberømt – sitter fremdeles som støpt.

– Kanskje. Vi har et behov for å bli ett med oss selv og med den andre. Og når vi ber, tror jeg det er fordi vi ønsker å forenes med det guddommelige absolutte. Det er noe av det tenåringene lengter etter.

– Hva med kirken - svarer den på denne lengselen?

– Kirken kan møte dette i uttalte følelser, i musikk, bønn, pulsering og bevegelse. I mange av de mystiske tekstene beveger mennesket seg på grensen av hva menneskelig erfaring kan være. Men samtidig er kirken institusjonalisert, og koblet til stat og makt. Dagens kirke evner ikke å svare på det moderne menneskets lidelse, på meningstapet.

Trenger religion

Kristeva er opptatt av plassen begrepene synd, tilgivelse, forsoning og nåde bør ha i psykoterapien.

– Religionene har forstått den menneskelige psyke mye bedre enn mange moderne teoretikere. Synden, for eksempel, er et utrolig nyttig begrep i psykoanalysen, både for å forstå seksualitet og vold. Problemet med religionene er derimot at de har lukket disse begrepene slik at de har blitt fordømmende, og ikke nøkler som kan føre til frigjøring, sier Kristeva.

For noen kan det kanskje være rart å høre en av verdens mest berømte psykoanalytikere snakke om pave Benedikt XVI, Augustin og Teresa av Avila med stor begeistring. Psykoanalysen, med Freud i spissen, har jo tradisjonelt sagt at Gud er en illusjon. Det norske psykoanalytiske miljøet kan heller ikke sies å ha vært særlig begeistret for begrepet synd.

Men Julia Kristeva lyser hun opp da hun hører at Vårt Land spesialiserer seg på religiøs tematikk. Menneskets evige behov for å tro møtes ikke i verden i dag, mener hun. Og det skaper problemer.

– Når man ser unge eksplodere i gatene er det ikke nødvendigvis fordi de er ekstremister, men fordi de opplever at idealene er ikke-eksisterende. De klarer ikke å finne fellesskap i samfunnet slik det er i dag, sier hun.

LES MER: Forskere debatterer Det gamle testamentets rolle i gudstjenesten

Credo

Hun bruker ordet credo - det latinske ordet for trosbekjennelse - for å beskrive hva denne følelsen består i.

– Det handler om det universelle ønsket om å investere i den andre, om å bli ett med den andre. Mennesket har behov for å tro på noe, eller noen, sier hun.

– På Gud?

– Jeg er selv ateist. Men som psykoanalytiker studerer jeg hvordan behovet for å tro har vist seg å være universelt gjennom historien. Det er de religiøse fortellingene gode eksempler på. Historien om Jesus er historien om fullendelsen av et menneskelig eventyr, sier Kristeva.

For henne er kristendommen feiringen av denne menneskelige erfaringen. Og dermed forløperen og grunnlaget for all humanisme.

– Humanismen kan aldri kutte båndene med religionen. Humanismen kan ikke eksistere uten historien om Jesus, ei heller uten den greske, kristne og jødiske religionen, sier hun.

– Hva med islam?

– Islam er problematisk fordi den ikke har gått gjennom konfrontasjonen med opplysningstiden, i motsetning til de andre religionene, sier Kristeva.

Så er det klart for neste intervjuavtale, denne gangen med Morgenbladet. Utenfor står det noen middelaldrende kvinner som lurer på om de kan få Kristevas autograf i bøkene sine. Det er populært å være fransk akademiker i Norge.

Sannhet

Neste dag står altså Kristeva igjen på podiet, denne gangen i Oslo domkirke sammen med Elisabeth Thorsen.

– Jeg er beæret over å være invitert, sier hun til det nesten fullsatte kirkerommet.

Thorsen har vært fascinert av Kristeva i mange år, forteller hun til Vårt Land.

– Kristeva deler jo så mange av verdiene som kirken står for! Det er som om kirkens manglende refleksjon rundt hva et dogme kan forstås som, støter tenkende mennesker bort. Eller det støter bort det kritiske, ærlige og spørrende ved mennesker, fortsetter hun.

– Plager det deg som prest at hun synes Jesus er et eksempel på den menneskelige erfaring, men at hun ikke tror det er sant at han sto opp fra de døde, for eksempel?

– Nei, det plager meg ikke. Jeg opplever at hun sier at hun med sitt intellekt ikke kan tilslutte seg oppstandelsen som en objektiv sannhet. Og hvem kan det? Oppstandelsen er et mysterium. Verdien hun tilfører kirken ved å bruke evangeliet i fortolkningen av menneskers liv og erfaringer, er enorm, sier Thorsen.

Les mer om mer disse temaene:

Ingeborg Bergem

Ingeborg M. Bergem

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Religion