Nyheter

Nå skal «Hitler-kirken» gjenoppstå

Byggingen av en ny garnisonskirke i Potsdam utløser sterke følelser. Kan det være nødvendig å sette opp igjen et gudshus som først og fremst minner om Adolf Hitler?

Bilde 1 av 5

POTSDAM: Den 21. mars 1933 hadde Adolf Hitler sittet knapt to måneder som rikskansler. Denne søndagen var alt som kunne krype og gå av høyere militære forsamlet i Garnisonskirken, der «Der Führer» skulle holde tale.

Presidenten – den høyt beundrede generalfeltmarskalk Paul von Hindenburg – satt på første benk og lyttet til den tidligere korporalens forestillinger om en ny samfunnsordning. Her skulle de militære gis en sentral rolle. Alle rester av demokrati skulle feies vekk, samtidig med at statens fiender ville bli knust.

LES MER: Feira Hitler med festival

«Dagen i Potsdam»

Gleden blant de frammøtte var åpenbart stor og etterpå brakte alle aviser bildene av Hitler som – nærmest ydmykt – bøyer seg for presidenten og tar ham i hånden. Et håndtrykk som symbol på alliansen mellom det gamle og det nye.

– Begivenheten gikk inn i historien som «Dagen i Potsdam» og ble et absolutt høydepunkt i kirkens historie. Garnisonskirken var ikke lenger bare et symbol for sterkt nasjonalistiske krefter. Den var også blitt selve varemerket for nazistenes samarbeid med det eksisterende ledersjiktet – presentert med et løfte om opprusting og krig.

Det forklarer journalisten og forfatteren Matthias Grünzig, som for to år siden utga en bok om Garnisonskirkens historie.

LES MER: Hitler roste seg som Jesus

Ny start

Etter omfattende forsinkelser ble arbeidet med fundamentet for den nye garnisonskirken satt i gang i vinter. Det vil si – i første omgang er det selve tårnet som skal gjenskapes, men denne gangen blir det bygd solid med betong og murstein i stedet for treverk.

Hele stasen kommer til å veie 29 000 tonn – tre ganger så mye som Eifeltårnet.

At det på et senere tidspunkt også kan bli snakk om å gjenreise selve skipet, slik det engang var, er en hemmelig drøm som bare få våger å uttrykke offentlig.

Da biskopen i Evangelische Kirche i Berlin, Markus Dröge, antydet noe slikt på et folkemøte for fire år siden, møtte han en storm av motstand fra så vel egne tilhengere som motstandere av alt som har med kirke – og da særlig garnisonskirke – å gjøre.

LES MER: Hitler planla å drepe paven

Preussisk prakt

Historien til det berømte og beryktede byggverket går lenger tilbake enn til 30-tallets Tyskland. Det ble bygd i 1730, etter ordre fra Preussen «soldatkonge» Friedrich Wilhelm (1688-1740) - som også bygde seg opp en diger armé, men aldri førte krig mot sine naboer.

Overklassen, adelen og høyere militære foretrakk – som kongen selv - å bo i den vakre småbyen noen kilometer sørvest for det vulgære Berlin. Her ville kongen ha sin egen soldatkirke, hvor de prøyssiske militærtradisjonene skulle holdes i hevd.

Kirkespiret befant seg nesten 90 meter over bakken og tårnet var det høyeste i byen – et landemerke med fantastisk utsikt.

Krigerkongen Friedrich den andre (1712-1786) – best kjent som «Gamle Fritz» eller «Fredrik den store» - la seg ut med store og små makter i Europa, og gjorde Preussen mange ganger større ved å legge under seg digre landområder.

LES MER: – Hollywood kuttet filmer for å blidgjøre Hitler

Nasjonalisme

For hver militær seier, ble fiendens regimentsfaner brakt i triumf til Potsdam, der generalene innlemmet dem i samlingen som befant seg i Garnisonskirken. Og da kongen selv døde, ble kista – stikk i strid med Fredriks siste vilje – satt inn under militærkirkens prekestol.

Så lenge det gikk bra for Tyskland under Den første verdenskrig, ble også britiske og franske faner stilt opp i Garnisonskirken. Men da krigen var tapt, monarkiet avskaffet og keiseren hadde rømt fra landet, satt generalene i sin kirke og forbannet nederlaget – mens de drømte om et nytt og autoritært styresett i landet.

– Disse offiserene var sterkt antidemokratiske og syns slettes ikke noe om at Tyskland skulle ledes av en valgt president. De gjorde denne kirken til et samlingssted for supernasjonalistiske krefter, sier journalisten og forfatteren Matthias Grünzig, som for to år siden utga en bok om Garnisonskirkens historie.

LES MER: Nazihilsen under demonstrasjon

Krig og kommunisme

Den 14. april 1945 ble store deler av selve kirkebygget ødelagt under et voldsomt bombeangrep mot Potsdam. Deler av tårnet sto fortsatt.

Under det utbrente tårnet ble det etter hvert innrettet et brukbart kirkerom med en aktiv menighet. Den fikk navnet «Hellige kors-kapellet» og besto av ganske vanlige sivilister i den nye staten DDR. Hos dem ble de aggressive tradisjonene byttet ut med langt mer fredelige tenkemåter – selvsagt diskret kontrollert av overvåkingstjenesten Stasi.

Men i 1968 var restene av det militære gudshuset blitt til en stor torn i de kommunistiske myndighetenes øyne. Rent formelt var bygningen blitt til et trafikkproblem, fordi en del av den stakk ut i ei hovedgate. Så i 1968 rykket det inn ingeniørsoldater som sprengte alt sammen i lufta.

LES MER: Nazi-teologer skapte vårt bilde av Luther

Pengemangel

Grunnsteinen for et nytt tårn ble lagt ned i 2005. Kostnadene på foreløpig knappe 400 millioner kroner skal i hovedsak samles inn. Forbundsregjeringen har bidratt med 120 millioner kroner – fordi det er snakk om et bygg av nasjonalhistorisk betydning, og den protestantiske delstatskirken har også spyttet durabelig i kassa.

Men fortsatt står det igjen å finne de siste 100 millionene. Og antakelig må det enda mer penger til, for nå har det oppstått tekniske problemer og langvarig stillstand på byggeplassen.

Det fortelles om den pensjonerte obersten som dukket opp med et tilbud om 60 millioner kroner. Betingelsene for gaven var mange, men det kanskje mest hårreisende kravet, var at ingen kvinnelige prester noen gang måtte få adgang til prekestolen.

Mannen ble vennlig men bestemt sendt på dør. Her skulle det ikke gjenoppstå noe som helst som kunne minne om tradisjoner fra før og under Det tredje riket, var argumentet.

LES MER: Han arkiverte barbariet

Forsoning

At dette først og fremst er ment å skulle bli til et «senter for forsoning», har hele tiden vært initiativtakernes klare budskap. Forsamlingslokalene skal fylles med unge mennesker og brukes til kritisk omgang med tysk historie. Og utsiktsrampa på toppen, kommer til å bli en turistmagnet av de sjeldne.

Siden stiftelsen ble grunnlagt for 11 år siden har det vært mange motdemonstrasjoner på tomta. Enkelte mener at stedets historie er så motbydelig at det – bare av den grunn - ikke kan være riktig å gjenskape kirken.

Andre er rett og slett oppbrakte over at alle arkitektoniske minner om DDR-årene synes å bli systematisk fjernet, for å bli erstattet av et sentrum bestående av kostbare praktbygg av samme slag som preget byen før siste krigs bomberegn.

Noen frykter at tårnet vil bli et oppmarsjsted for høyreradikale. Andre igjen peker på at de evangeliske kirkesamfunnenes rolle i Nazityskland fortsatt er for lite belyst – men at den byr på mildt sagt ubehagelige fakta om knefall for det brune regimet – og at dette burde gjøres før det historiske tårnet stables opp igjen.

LES MER: – Hver generasjon i Tyskland ser annerledes på krigen.

«Ikke en cent»

En av de protestantiske institusjonene som går hardt ut mot prosjektet, er en stiftelse oppkalt etter Martin Niemöller – presten som overlevde flere år i konsentrasjonsleir. Styret i stiftelsen avviser å gå inn i et samarbeid, samtidig som det sendte ut en pressemelding om at Garnisonskirkens negative historie blir altfor lite vektlagt.

Styret for stiftelsen bak bygget, svarer surt i en annen pressemelding at saklig samarbeid ville vært bedre enn verbale sammenstøt.

– Det er vanskelig å tro på forsikringene om at det skal bedrives kritisk omgang med Garnisonskirkens historie, sier forfatter Grünzig.

– De har allerede trøbbel med å skaffe de siste hundre millionene for selve bygget og har til nå ikke satt av så mye som en cent til å få fagfolk som kan etablere den virkelige historien, forklarer han.

Han mener prosjektet fram til nå framstår som et «opplegg til å lage en vakker kulisse, hvor det fortsatt er helt uklart hva som konkret skal skje og hvordan tårnet og kapellet egentlig skal brukes».

– Det kan være både uklokt og farlig, mener han.

LES MER: Frigir naziliste etter funn av stjålet kunst

Lykkelig. Det er ikke pensjonisten Buchard Melinert enig i. Han har dagens vakt i informasjonssenteret ved byggeplassen og smiler lykksalig når han får besøk av en bladsmører fra det høye nord.

– Her ble jeg døpt, sier han og peker på bildet av det kirkerommet som ble brukt fram til 1968.

– Jeg har mistet barnetroen, men føler meg tett knyttet til den kirken som var her – og den som nå er i ferd med å gjenoppstå. Selvsagt er det folk som ikke liker prosjektet og som helst skulle sett at det aldri ble noe av. Men nå er byggingen i gang, og da kan de egentlig mene akkurat hva de vil – uten at det får noen betydning, ler Melinert.

– Det var vel ikke byggets skyld at Adolf Hitler misbrukte Garnisonskirken under «Dagen i Potsdam». Skulle vi gi oss til å rive ned alle hus hvor det ble begått naziforbrytelser under krigen, ville vi fått mye å gjøre her i landet. La oss heller lære av historien og se til at de unge ikke får vite som har skjedd.

Av: Asbjørn Svarstad

Kilder:

www.tagesspiegel.de

www.pnn.de

www.taz.de

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Nyheter