Mistet ungdomstroen på liberal triumf

Den allsidige politikeren regnes som en av de fremste ideologene i dagens Høyre. Midt mellom jubileumsfeiring for nettportalen Altinn og møte med Norsk Industri, virker næringsstatsråden oppløftet av å kunne snakke om demokratiets vilkår i dagens verden.

– Også i Norge ringer noen varselklokker om demokratiets tilstand, om ikke nødvendigvis for institusjonene våre. Min bekymring er først og fremst for den ganske dramatiske utviklingen i pressen, at det blir stadig vanskeligere å drive redigerte medier og tjene penger på noe som er en så viktig forutsetning for et vitalt demokrati, sier Røe Isaksen.

LES MER: Ser mørkt på Europas framtid

Bekymret for USA

Enda mer bekymret er han for en ødeleggende polarisering i USA, der president Donald Trump jevnlig skjeller ut såkalte «mainstream media» for å spre falske nyheter.

– På flere områder svekker Trump de demokratiske institusjonene og idealene. Ikke minst undergraver han aktivt tilliten til mediene. Ikke gjennom legitim kritikk mot eventuelle fargede vinklinger og politisk slagside, men gjennom bevisste og målrettede anklager om at mediene søker å forlede befolkningen ved å spre usanne nyheter.

Røe Isaksen peker på faretruende politisering og svekkelse av institusjoner som sikrer maktbalansen og utgjør bærebjelker i demokratiets infrastruktur, som medier, domstoler og trossamfunn.

– Men jeg er også bekymret for den politiske ensrettingen ved amerikanske universiteter, dominert av venstrevridde professorer og studenter, der man innskrenker meningsmangfoldet kraftig gjennom rigide krav om alt fra no-platforming til safe zones.

LES MER: Demokrati under angrep

Vil beholde pressestøtte

Røe Isaksen sender samtidig nye signaler inn i debatten om pressestøtten:

– Det er viktig for demokratiet å ha mangfoldige medier i Norge. Vi må ha maktspredning med ulike eiere som ikke bare henter sine penger fra staten.

– Det gjør da heller ikke tyngden av norske medier i dag?

– Nei, og jeg mener vi trenger pressestøtte. For 10–15 år siden var det gode argumenter for å trappe ned eller fjerne pressestøtten, men de argumentene er borte i dag. Det ville bli en dramatisk utvikling hvis vi i dagens krevende medievirkelighet i tillegg skulle fjerne pressestøtten, enn si avskaffe vår allmennkringkaster NRK.

Statsråden understreker at redigerte og kritiske medier er mer nødvendige enn noen gang. Snarere enn å gi oss en mer opplyst offentlig debatt, har den digitale utviklingen ført til et individualisert mediekonsum der vi i større grad søker nyheter og meninger som bekrefter vårt eget verdensbilde, i verste fall i rene ekkokamre.

LES MER: Den udemokratiske giganten

Kommunismens fall

– Du var ung tenåring tidlig på 90-tallet da Berlinmuren og sovjetkommunismen falt. Tenkte du at det liberale demokratiet hadde vist sin overlegenhet og seiret en gang for alle?

– Jeg hadde den følelsen ja. Nå var dette også tiåret med Golfkrig, folkemord i Rwanda og kriger på Balkan, men det var like fullt en rådende mentalitet at det vestlige, liberale demokratiet med sin vellykkede markedsøkonomi nærmest ubønnhørlig skulle rulle fram og bli møtt med jubel overalt. Dette ser jo ganske annerledes ut i dag, sier Røe Isaksen.

Han påpeker at det liberale demokratiet tidligere hadde en klar motpol i kommunismen, som var en «enkel fiende» fordi systemet kombinerte diktatur og undertrykking med fattigdom og manglende utvikling. Nå er alternativene mer diffuse.

Neoliberalismen utartet

– Må ikke også den neoliberalistiske arven etter Reagan og Thatcher, med økende økonomisk ulikhet i kjølvannet, ta sin del av skylden for den misnøyen som gir populistpartier vind i seilene i land etter land?

– Jeg er enig i at deler av den liberalismen som startet på 1980-tallet førte oss mot en grøft som ble for individualistisk, for lite opptatt av fellesskapet, for mye oppatt av økonomi kontra andre deler av livet og samfunnslivet, sier Røe Isaksen.

Samtidig synes han mange kritikere bommer ved ikke å se at mye av den samme individualismen og liberalismen også eksisterer på venstresiden, symbolsk manifestert gjennom sekstiåtternes kamp mot de etablerte hierarkiene og institusjonene, inklusive forestillinger om familien som en undertrykkende mekanisme.

– Jeg savner at den kulturradikale venstresiden vender speilet litt mer mot seg selv, for å forstå mer av den protesten mot elitene som nå kommer fra deler av befolkningen.

Verdier ble toner ned

Røe Isaksen mener at noe av problemet utover 90-tallet, var at spørsmål som i dag er i kjernen av samfunnsdebatten ble tonet ned, om folks urgamle følelser av lojalitet, ære, fellesskap og tilhørighet til nasjon, kultur og religion.

– Dette var verdier som knapt hadde noen plass i et veldig liberalt og til tider naivt verdensbilde som var dominerende i deler av den toneangivende eliten.

Røe Isaksen tror dette har bidratt til at et betydelig mindretall føler at samfunnets eliter har sviktet dem og ikke lytter til hva de sier. Spesielt mener han det har vært en «manglende vilje i samfunnsdebatten og i mediene til å erkjenne de store, grunnleggende problemene som høy innvandring over tid kan føre med seg».

LES MER: – Spiller på fremmedfrykt

Vil begrense innvandring

– Men nå er denne debatten i høyeste grad her. Har også de etablerte partiene adoptert retorikken til de innvandringskritiske kreftene?

– Delvis, men hvis man ikke erkjenner at den innvandringspolitikken som er ført de siste 20 årene ikke er bærekraftig de neste 20 årene, så mener jeg man tar grunnleggende feil. Da er det fristende å spørre om man har tatt en hard kikk på verden og sett hva som egentlig foregår.

Røe Isaksen nevner islamistisk terror, men peker også på problemene med integreringen i Sverige som eksempel på en utvikling som «ville endre deler av samfunnet helt fundamentalt og skape store utfordringer, dersom innvandringen ble holdt på samme høye nivå år etter år».

Sverigedemokraternas framgang

– Er det da et faretegn eller sunnhetstegn for demokratiet at et ytterliggående protestparti som Sverigedemokraterna (SD) nesten får hver femte stemme i det svenske valget?

– Det er ikke et faretegn i seg selv for det liberale demokratiet at nye bevegelser eller partier vokser fram, snarere tvert imot. En av årsakene til at det liberale demokratiet fikk rotfeste i et land som Norge, var jo at det liberale demokratiet klarte å inkorporere den framvoksende arbeiderklassen og deres politiske bevegelse. Det var ikke den radikale delen av arbeiderbevegelen som vant fram, snarere ble den en del av det etablerte samfunnet gjennom de kompromissene som ble inngått.

Røe Isaksen peker på klassekompromisset i den første hovedavtalen mellom LO og arbeidsgiverforeningen i 1935 som en av de viktigste hendelsene i norsk politikk. Bare fire år tidligere hadde Norge vært lammet av lockout og massestreik i fem måneder, med over 80.000 arbeidstakere i konflikt, og et blodig sammenstøt på Menstad mellom arbeidere, politistyrker og militæravdelinger.

Mener SD må få innflytelse

Med sin tro på toleranse og balanserte kompromisser finner Røe Isaksen det påfallende at et parti som over 17 prosent av svenskene stemte på, permanent skal holdes utenfor det gode selskap:

– For meg er det åpenbart at man ikke kan utelukke et parti med nær 20 prosent oppslutning fra innflytelse for all framtid. Det er selvfølgelig en grense, men SD er tross alt ikke et nasjonalsosialistisk parti som har gått til valg på å innføre et svensk, arisk diktatur, selv om de er nasjonalkonservative og sterkt vil begrense innvandringen.

Han mener heller ikke det er noe som tilsier at et liberalt demokrati trenger å føre en liberal innvandringspolitikk, like lite som det trenger ha lavest eller høyest mulig skatter. Dette er nettopp beslutninger som tas gjennom demokratiske prosesser.

– Problemet oppstår først hvis SD eller andre populistiske partier ønsker å rive ned eller rokke ved sentrale deler av det liberale demokratiet. For eksempel ved å forsøke å ensrette samfunnet ved å styre frie samfunnsinstitusjoner som universitetene eller religiøse trossamfunn.

Samlende begrep

Røe Isaksen understreker at liberalt demokrati som samfunnssystem ikke kan begrenses til hva liberalister eller liberale partier mener. Begrepet beskriver et demokratisk politisk system der frie valg, velfungerende institusjoner og beskyttelse av enkeltindividets rettigheter står sterkt, men som kan føre svært ulik politikk på andre områder.

– Det liberale demokratiet kan få støtte av hele spekteret fra ultraliberalister via kristendemokrater til sosialister. Men så ser vi at den tradisjonelle koblingen mellom velstand og demokrati er i ferd med å bli brutt. For eksempel har Kina med sitt autoritære styresett hatt en fantastisk utvikling, også ved å liberalisere økonomien, slik at valget for verdens befolkning ikke lenger er mellom liberalt demokrati og velstand, eller diktatur og fattigdom.

Røe Isaksen mener dette gir en viss grunn til bekymring for demokratiets framtid, men er minst like bekymret for en negativ utvikling innenfor etablerte demokratier.

– Det gjelder i land som Tyrkia og Ungarn, men delvis også USA, eller i Storbritannia der den virkelig radikale delen av venstresiden har kapret Labour og kanskje kan få regjeringsmakt, sier Torbjørn Røe Isaksen.