– Jeg har ikke tenkt å vente til jeg dør med å gjøre alt. Det er litt morsomt å gjøre noe mens du fortsatt lever da.

Hilde Midthjell sitter ved kjøkkenbordet hjemme, hun smiler, ler og forteller lange historier der hun hopper fram og tilbake mellom forskjellige spor.

Når hun skal understreke et poeng kommer latteren og et stort, hvitt smil. På bordet står havremakroner som moren hennes har bakt, og hun passer på å nevne at moren har lest Vårt Land siden 1945.

Det er fort gjort å glemme at hun er en del av den norske finanseliten. Hun er etter sigende Norges første selvskapte, kvinnelige milliardær, verdsatt til 1,25 milliarder kroner av tidsskriftet Kapital.

LES MER: Veslemøy Østrem: Det er ikke synd på rike mennesker som får kritikk for å gi bort pengene sine, men må vi være så mistenksomme?

Barnløs

I et intervju med Nettavisen nylig om arveavgift og formueskatt, sa Midthjell at hun skal donere pengene sine til en veldedig stiftelse når hun dør.

Vi har bedt henne om å forklare hvordan og hvorfor hun vil donere pengene sine til veldedighet.

Hun ser ingen grunn til å fremheve det som en unik handling.

– Det er liksom ikke noe fantastisk. Altså, hva bruker du pengene på hvis du ikke har barn? Folk tar jo ikke med seg pengene opp til himmelen, eller hvor de nå havner. Et eller annet sted gir de jo pengene til. Jeg skal ikke ha noen gloriestatus for det.

Hilde Midthjell på vei inn i stuen, som også er et bibliotek. Foto: Erlend Berge

Hvorfor bestemmer hun seg nå?

59 år. Det er tross alt ingen alder. Spesielt i hennes bransje, som er full av eksempler på forretningsprofiler som «aldri» pensjonerer seg.

– Du har tid til i hvert fall ett stort prosjekt til før du går videre til å jobbe med veldedighet. Hvorfor begynner du med dette allerede nå?

– Det har nok litt med at jeg fikk rett i fleisen at livet er kort. Med brodern. Han døde av kreft etter to måneders sykdom. Det gikk så sabla kjapt at jeg gikk litt ned for telling. Når du får sånne oppvåkninger…, sier hun og tar en pause.

– Noen ganger trenger du en oppvåkning for å innse at livet er kort, og hva som er viktig i dette livet. Jeg har blitt oppmerksom på at livet er forgjengelig. Da blir du plutselig veldig obs på at «Wow, hvor mye tid har du egentlig, du vet jo ikke? Hva er det du egentlig ønsker i livet?»

Hun ser nå annerledes på hva som gjør henne lykkelig enn tidligere.

– Du blir ikke noe lykkeligere av å tjene haugevis med penger. Du blir bare lykkelig av det til et visst nivå.

Hun tenker seg om et øyeblikk, før hun bestemt sier:

– For jeg kan definitivt gå inn i et nytt selskap og snu det, og så har jeg noen millioner til. Men hva skal jeg med det?

LES OGSÅ:  Alexandra Gjerpen ville ikkje vere redd for det som er vondt. Så døydde faren

Foreldre ga tiende

Midthjell forteller at moren har støttet en skole på Madagaskar «i alle år». Onkelen hennes var misjonær på øya, og bodde der hele livet med kone og barn.

Engasjementet hennes for bistand tror hun kan spores tilbake til oppveksten.

– Noe av holdningen du har sitter i fra barndommen. Du lærer deg hvilke verdier som er viktige. Mamma og pappa ga en tiende av lønnen sin til Kirkens Nødhjelp. Det var en grunnholdning hjemme om at vi må tenke bredere enn oss selv, sier Midthjell.

Dette er stiftelsen

Hun opprettet stiftelsen for en stund tilbake, men så langt har hun kun gått inn med «småtterier».

– Har du lagt opp en plan for hvor mye som skal inn over tid?

– Når jeg dør så går alt dit, sier hun og ler igjen.

– Det er det jeg vet!

Nå er hun i en fase der hun undersøker om prosjekter kan passe inn i stiftelsen.

– Akkurat nå høres ut som at det kan gå en milliard kroner inn i en stiftelse, som kan ende med å gi pengene til nesten hva som helst av gode formål?

Det er noen hovedformål. Utdannelse for barn, spesielt fattige barn. Arbeid for kvinner i fattige land. Og så skal noen av investeringene mine henge sammen med bistanden, sier hun, og forklarer hvordan investeringer skal gjøre at det blir mer penger som går tilbake i bistanden.

Et prosjekt hun trekker fram har utviklet læringsapplikasjoner til nettbrett som brukes for å lære barn å lese og regne i fattige land. Hun tror det er et marked for det i skoler i vestlige land, som kan betale for det, og dermed bidra til å finansiere utvikling av flere læringsverktøy for barn i fattige land.

Stiftelsen skal også sette av en pengesum som skal stå klar til å gå til akutthjelp.

På kontoret i andre etasje har Hilde MIdthjell møter og leser styrepapirer. Foto: Erlend Berge.

Er filantropi selvhevdelse?

Når velstående mennesker donerer penger til veldedighet følger det ofte kritikk om at de egentlig gjør det for å promotere seg selv og sin merkevare. Hva som motiverer at folk gir penger, mener Midthjell ikke er så interessant.

– Så lenge pengene går til noe fornuftig og bra er vel det bedre enn at det ikke gjør det? spør hun retorisk.

– Hva vil du si til de som kan komme til å kritisere deg for det samme?

– Jeg vurderte veldig nøye om jeg skulle si ja til dette intervjuet. Noen vil sikkert oppleve dette som at «å, nå skal hun bare sitte der og skryte av seg selv, om at hun er så flink og snill og sånn». Men jeg tenker at pokker heller, hvis jeg kan bidra positivt, til å inspirere andre til å gjøre noe bra, da får de andre tenke hva de vil om meg. Jeg blåser i det, sier hun.

LES OGSÅDa morfar ble dødssyk, skjønte moren at sønnens verden snart ville revne

Truer med stillhet

– Du kan potensielt få kritikk for dette i 40 år.

– Ja, ja. Hvis jeg lever lenge nok.

– Det kan bli mange år med kritikk, orker du det?

– Men da kan det hende at jeg slutter å si noe, at jeg slutter å gjøre folk oppmerksom på det jeg gjør. Hvis jeg føler at det blir for slitsomt, så går jeg under radaren. Det vet jeg at mange andre gjør. Men da ender vi med å få inntrykk av at det ikke er noen rike som bidrar med noe, og det vet jeg at ikke er riktig.

LES OGSÅ: 

Smiths venner-toppen gjør sitt første intervju på 23 år: Sekt-stempelet, pengebeskyldnigene, maktkampen og fornyelsen

Margreth Olin ber ikkje ofte til Gud. Ho er redd svaret ho får kan vere for vanskeleg å bere

Hun trodde ikke på Gud og ville ikke ha noe med kirken å gjøre. Så deltok hun i en begravelse som endret alt