Verden

Mer egennytte i bistand

Storbritannia varsler økt vekt på nasjonale egeninteresser når de gir bistand. Dette er en trend i tiden, også i Norge, mener CMI-direktør Ottar Mæstad.

Britenes konservative utviklingsminister Penny Mordaunt vekker oppsikt med flere uttalelser om at britene må ta mer hensyn til «nasjonale interesser» når de gir bistand, og ikke bare hjelpe verdens fattigste. Hun vil ikke investere i bistand når landene «burde hentet disse pengene fra sin egen lomme».

Til BBC sier den ferske statsråden at landene ikke har noe insentiv til å investere i helsetjenester hvis de får utenlandsk bistand. Hun understreker at «målet vi må ha for bistandssatsingen er ikke bare å bruke pengene på en god måte, men å bruke dem bedre ut fra vår nasjonale interesse».

LES OGSÅ: Betalar returavtalar med bistand

Stort britisk budsjett

Mordaunt overtok i november i fjor som statsråd med ansvar for verdens tredje største bistandsbudsjett. Med nær 150 milliarder kroner i bistand (2016) er britisk bistand mer enn fire ganger større enn det norske.

– Mordaunts uttalelser følger en internasjonal trend der bistandsland legger økt vekt på egeninteresser når de utformer sin bistandspolitikk, sier direktør Ottar Mæstad ved Chr. Michelsens Institutt (CMI).

Han peker på at kritiske medier og en voksende bistandskritisk opinion i Storbritannia har lagt kraftig press på politikerne om en mer bistandskritisk retorikk og politikk. Det skjer blant annet etter avsløringer om at enorme bistandsbeløp har gått til rådyre konsulenter i «bistandsindustrien».

Nasjonale interesser

Allerede i 2015 la den britiske regjeringen fram sin nye og mer nasjonalt orienterte bistandsstrategi: «Tackling Global Challenges in the National Interest».

Signalene om «Storbritannia først» i bistanden er ikke ulik tilsvarende dreining i USA, der Trump-administrasjonen har redusert bistanden kraftig, med signaler om å kutte bistand til spesifikke formål som ikke passer med USAs interesser.

President Donald Trump truet i en twittermelding nylig med kutt i palestinsk bistand, fordi de «ikke vil snakke om fred».

LES OGSÅ: Vil byggje fleire omsorgssenter

Plastsøppel og ville dyr

I Storbritannia peker Mordaunt på mer bistand rettet mot handel med ville dyr, samt mot plastforsøpling i havet, som eksempler på bistand til formål som briter flest er opptatt av.

Hun varsler også at penger bevilget over andre departementers budsjetter, må kunne «telle med for å oppnå målet om 0,7 prosent til bistand». Storbritannia har siden 2013 oppnådd FN-målet fra 1974 om å bevilge 0,7 prosent av de rike landenes brutto nasjonalinntekt til bistand.

Labours skyggestatsråd for utvikling, Kate Osamor, er kritisk til å bruke enda mer av bistandsbudsjettet på «kortsiktige nasjonale interesser, eller til å blåse opp budsjettene til andre ineffektive departementer».

Klar trend de siste årene

CMI-direktør Ottar Mæstad sier at trenden med mer egeninteresse i bistanden har skutt fart de siste årene. Han mener dette reverserer det positive som skjedde for godt og vel et tiår siden, blant annet med Parisagendaen i 2005, da giverlandene bestrebet seg på økt grad av koordinering av bistanden.

Norge og utviklingsminister Hilde Frafjord Johnson var blant anførerne i en omlegging der donorene skulle legge mer vekt på reell utvikling og fattigdomsbekjempelse, og mindre på å «plante flagg» og hente egne fordeler av bistanden som ble gitt.

– Både Norge og andre land har tatt et steg tilbake fra dette. Det er illustrerende når regjeringen skriver i fjorårets utviklingsmelding at «vi skal arbeide for å få en tydeligere norsk profil i landene der vi er til stede, og søke å opptre som Team Norway», påpeker Mæstad.

Norge først? Ifølge NUPI-direktør Ulf Sverdrup er det fare for at utviklingspolitikken skygger for utenrikspolitikken, siden nærmere 85 prosent av Utenriksdepartementets ressurser går til bistand. Mæstad er ikke enig:

– Jeg er langt mer bekymret for det motsatte. Vi bruker – og har alltid brukt – bistandsbudsjettet til å fremme norske utenrikspolitiske interesser, det være seg næringsinteresser, innflytelse i internasjonale organisasjoner eller for å redusere innvandring og terrorfare, sier Mæstad.

Han peker på at betydelige norske bistandsmidler er gått til freds- og forsoningsarbeid, der en vesentlig drivkraft har vært Norges ønske om økt innpass hos USA, vår viktigste sikkerhetspolitiske allierte. Det samme gjelder mye av bistanden gitt til Afghanistan, som sammen med militærinnsatsen primært ble gitt for å framstå som en god alliert med Washington.

Store norske FN-bidrag

Mæstad mener at Norges rause bidrag til FN også reflekterer norske egeninteresser, fordi det bidrar til å gi oss større internasjonal innflytelse og økt innpass på arenaer der vi som et lite land ellers ikke ville sluppet til.

– Et spørsmål er da om vi har klart å være kritiske nok i diskusjonen om manglende effektivitet i mange FN-organisasjoner. Det er uansett liten tvil om at dette samrøret mellom egne interesser og de fattiges interesser svekker resultatene av norsk utviklingspolitikk.

Selv om en slik strategi skulle være vinn-vinn, så kunne de fattige landene ifølge Mæstad vunnet enda mer dersom vi i sterkere grad utformet politikken med deres interesser i øynene.

– Hvem tror for alvor at interessene til de fattige sammenfaller med interessene til et av verdens rikeste land, spør CMI-direktøren retorisk.

Les mer om mer disse temaene:

Geir Ove Fonn

Geir Ove Fonn

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verden