– Nyateistene var aldri noe annet enn en liten klikk med veldig privilegerte pseudointellektuelle, sier James Crossley, professor i bibel, samfunn og politikk ved St. Mary's University i London.

Nylig var Crossley en av hovedtalerne på festivalen Politics and Religion ved MF vitenskapelig høyskole. Der snakket han om bruken av Bibelen og kristen teologi i engelsk politikk. Siden terrorangrepet 11. september har det veldige fokuset på islam gitt religion et «comeback» i politikken, mener Crossley.

Bibelforskeren skiller også mellom før og etter finanskrisen i 2008. Den økonomiske kollapsen ga medvind til bevegelser på ytre høyre, slik som English Defence League (EDL). Disse gruppene vektla også i større grad religion enn rase og etnisitet.

– Da ble islam problemet, men i mange tilfeller er islam synonymt med mennesker fra Asia, sier Crossley.

På samme tid begynte de samme miljøene å knytte kristendommen til det engelske eller europeiske.

– Det har ikke fungert særlig godt i England, for gruppene på nettet er egentlig ikke særlig interesserte i det kristne budskapet, sier han.

LES MER: Boris Johnson anklages for farlig språkbruk

«Perversjonen av islam»

Også Brexit har vært med å befeste religionens plass i den engelske samtalen. Spørsmålet om hvorvidt Storbritannia skal forlate EU har på den engelske høyresiden har ofte inkluderbyråd for trosbyråd for tros.

Dette har ifølge Crossley påvirket engelske høyresidepolitikeres bruk av religion. For å demme opp for det høyrepopulistiske partiet UKIP, leflet tidligere statsminister Theresa May med retorikk inspirert av ytre høyre, ifølge Crossley.

Ved én anledning kontrasterte for eksempel May «våre tradisjoner», slik som jul – med «deres tradisjoner», slik som muslimenes Eid.

– Politikere bruker delvis denne retorikken for å hente stemmegivere fra ytre høyre, sier Crossley.

Men britiske sentrumspolitikere som vil unngå å bli knyttet til ytre høyre er påpasselige med ikke å gi uttrykk for at islam er et problem, ifølge Crossley. Isteden har politikere, slik som for eksempel May, snakket om en «viss perversjon» av islam som problematisk. Blant annet tilhører den nåværende britiske statsministeren Boris Johnson denne linjen, når han snakker om at «det er en gift i islam», mener bibelforskeren.

Men de brede lag av den britiske offentligheten ønsker ikke et sterkere religiøst innslag i politikken, mener Crossley. Dette er ikke fordi de misliker Bibelen eller kristendommen som sådan, men fordi folk mener at politikere misbruker Bibelen til sin egen fordel.

LES MER: Ekstremismeforskar Lars Gule meiner støttemarkeringar for islamkritiske Tommy Robinson viser fram dobbeltmoralen i ytterleggåande miljø.

«La mitt folk gå»

Selv mener Crossley at det ikke nødvendigvis er feil å bruke religion i politikk. Det handler om hvordan religion kan brukes på en troverdig måte. Et eksempel på dette er ifølge bibelforskeren David Camerons gjentatte henvisninger til den barmhjertige samaritan.

Et mindre heldig eksempel er ifølge forskeren når Boris Johnson i anledning Brexit uttalte: «La mitt folk gå», med henvisning til Moses anmodning til egypterne i Det gamle testamentet.

En britisk kommentator gjorde narr av Johnsons utspill ved å vise til at jødenes flukt fra Egypt ikke var uten prøvelser. Sammenligningen med Brexit, antydet kommentatoren, var derfor høyst uheldig.

– Dette er en bombastisk retorikk. Johnson sa det ikke fordi han er religiøs som sådan, sier Crossley.

Mindre risikabelt

Mye tyder likevel på at det er mindre risikabelt å kalle seg kristen i britisk politikk enn for 20 år siden, mener Crossley.

– Nå har kristendommen blitt en interessant identitet med kulturell kredibilitet. Til og med ateistene bruker språk om martyrium og apokalypsen, sier han.

– Så nyateismen er «død»?

– Den er ikke død, men den var aldri særlig sterk. Det synkende antallet folk som går i kirken har ikke ført til en massiv økning av ateister. Folk utrykker bare religiøs identitet på ulike måter, sier han.