Likner på forrige krise

Juni 2002: Det er snart ett år siden Ap gjorde sitt dårligste valg i etterkrigstida med 24,3 prosent av stemmene. I tillegg til den politiske selvransakelsen etter katastrofevalget, toppes krisen med en opprivende personstrid mellom Jens Stoltenberg og Thorbjørn Jagland. På tross av at Jagland varsler sin avgang på det kommende landsmøtet, ligger det ledende opposisjonspartiet nede med fløykamper og målinger langt under 20-tallet.

Aftenpostens politiske redaktør Harald Stanghelle omtalte Aps krise på følgende måte i september 2002: «Arbeiderpartiet skulle nå vært inne i en byggende periode etter fjorårets katastrofevalg. Virkeligheten er motsatt. Den ene personstriden etter den andre er kommet i rask rekkefølge». Stanghelle konkluderer med at det slett ikke er sikkert Ap har et grunnlag for å lykkes med det gjenreisningsarbeidet.

Slik var tilstanden: Et Ap på defensiven som lekker som en sil til et selvsikkert SV. Over en lang periode er Ap jevnstore med både Høyre og SV på et snitt av målingene, mens Frp er Norges største parti med god margin.

Juni 2018

Det er snart et år siden Ap gikk på et mageplask og tapte valget det skulle være «umulig ikke å vinne». Etter valget slo Metoo ned som en bombe i partiet og førte til en offentlig skittentøysoppvask hvor nestleder Trond Giske motvillig måtte trekke seg. Oppgjøret med Giske førte med seg maktkamp, mistillit mellom grupper i partiet og en flom av anonyme partikilder i mediene. Flere mener at Ap-leder Jonas Gahr Støre ennå ikke har klart å roe gemyttene fem måneder etter nestlederens avgang.

Måling etter måling viser velgerflukt fra partiet som bare for litt over et år siden kunne vise til oppslutning like under 40 prosent. Et Ap på defensiven lekker igjen som en sil til både ­lillebror SV og et Rødt som stadig slår egne rekorder i oppslutning. Senterpartiet forsyner seg også av tidligere Ap-velgere.

LES KOMMENTAREN: Det overraskende er ikke at ­Arbeiderpartiet har tapt oppslutning, men at partiet har holdt seg så godt.

Seig vei oppover

Det tok lang tid, faktisk år, før Ap var tilbake på nivåer det var fornøyd med etter krisen i 2001-2002. Ved inngangen av 2003 var Ap igjen landets største på et snitt av målingene. Ved fylkestingsvalget samme år oppnådde partiet 27 prosent. Men først i 2005 lå partiet stabilt på 30-tallet, og i september samme år ble Jens Stoltenberg statsminister da Ap vant valget med SV og Senterpartiet.

Valgforsker Bernt Aardal trekker paralleller mellom den pågående Ap-krisen og den situasjonen partiet var i på begynnelsen av 2000-tallet.

– Det blir nå skapt et inntrykk om at Arbeiderpartiets tid er over. Men om historien kan lære oss noe, er det at man ikke bare kan knipse med fingrene etter et valgnederlag, sier Aardal.

Han mener at det er fort gjort å glemme historien og tenke at situasjonen for Arbeiderpartiet er verre i dag, men at det også tok lang tid sist.

Likheter og forskjeller

De to Ap-krisene har mange likheter med personstrid og velgerflukt til venstre for partiet. Samtidig er bakteppet forskjellig.

– Når det gjelder Ap-krisen i 2001, var det mer snakk om et politisk veivalg. Den første Stoltenberg-regjeringen fra 2000 til 2001, ble sett på som en regjering som gikk mot høyre og løsnet båndene til fagbevegelsen. Basert på de politiske veivalgene partiet tok, gikk de tilbake ved valget og på målingene, sier ­Johannes Bergh, valgforsker ved Institutt for samfunnsforskning.

Han mener personstriden mellom Jagland og Stoltenberg hadde en innvirkning på krisen, men at denne konflikten også var politisk.

– Det virker derimot som situasjonen i dag ikke først og fremst handler om politiske motsetninger, men interne konflikter i partiet og metoo-saken, sier Bergh.

Videre peker Bergh på at den voldsomme lekkasjen til SV under forrige Ap-krise, handlet om at Ap åpnet opp politisk rom på venstresiden da de selv gikk mot høyre.

– I dag lekker Ap til flere partier og det politiske landskapet er preget av fragmentering. Det er kanskje et uttrykk for at Ap er i en krise som ikke handler om at de går i en spesiell retning, sier Bergh.

LES OGSÅ: – Ap lar seg presse av Rødt og SV

Vei ut

Etter at Ap mot slutten av 2002 klarte å legge lederstriden bak seg og konsolidere partiet, var det en lang prosess for å vinne velgerne tilbake. Valgforsker Bernt Aardal mener at Ap ved sitt comeback i 2005 også fikk drahjelp fra den daværende regjeringen Bondeviks politiske profil.

– Det var en generell oppfatning om at Bondevik-regjeringen la kursen langt mot høyre, og dermed ble det en tydeligere polarisering på venstre/høyre-aksen. Da klarte Ap til slutt å samle kreftene på venstresiden, sier Aardal.

– Denne gangen virker det også som at regjeringen, og ikke minst statsministeren, klarer seg bedre og er mer populær enn hva tilfellet var under Bondevik. Norsk politikk har blitt sosialdemokratisert når det kommer til offentlig tjenestetilbud. Det er ikke alltid lett å se skarpe forskjeller mellom partiene, sier Aardal.

Varige endringer

Svein Erik Tuastad, valgforsker ved Universitetet i Stavanger, mener Aps muligheter for å komme tilbake avhenger av om det har skjedd strukturelle endringer i samfunnet og i velgermassen som har skapt permanent rom for andre partier.

– Mye tyder på at det er et svakt Ap som har skapt et rom for andre partier. Rødt og SV har en fremgang fordi de nå fremstår som troverdige og er midlertidige kanaler for misnøye. Men disse velgerne på venstresiden kan det også være enkelt for Ap å ta tilbake, sier Svein Erik ­
Tuastad.