Kyrils kompromiss

– Vi her i Norge er vant til at kirker utfordrer de som går til krig, mens Kyril har støttet Putins krig i Syria ved å hevde at de beskytter kristne, og kalt det en «hellig krig», sier Morken til Vårt Land.

– Å utfordre Kyril på dette og andre spørsmål bør være på agendaen til nordiske kirker i Kirkenes verdensråd, mener Stefanusallianse-redaktøren.

Også Vebjørn Horsfjord, som er teolog og førsteamanuensis ved Høgskolen i Innlandet, har merket seg den sterke støtten fra Kyril.

– I et dokument som dikterte kirkens sosiale konsept i 2000, sto det klart at geistlige ikke skulle blande seg i partipolitikk. Men i 2012 ga patriark Kyril tydelig støtte til Putin, sier Horsfjord.

Taktiske oppfordringer

Også ved årets presidentvalg har Kyril gitt to klare oppfordringer til russerne om å stemme. Morken mener det ligger taktikk bak disse.

– En av dem kom som motsvar på opposisjonskandidaten Alexei Navalnyjs uttalelse etter at han ble nektet å stille i valget. Navalnyj sa at å stemme ved valget ville være å støtte opp om løgn og korrupsjon, sier Morken.

– Det er ikke godt å vite hvor stor påvirkning kirka har på valget og på den russiske staten – svært mange russere kaller seg ortodokse, men mange vil ha et skille på kirke og stat, fortsetter han, og får støtte fra Horsfjord.

– Det finnes lite forskning på hvordan kirken påvirker velgerne i Russland, bekrefter Horsfjord.

Symfonia

– Historisk sett har det ofte vært et ønske i Russland om det man kaller «symfonia» – tett samarbeid og felles interesser mellom stat og kirke, sier Horsfjord.

– Etter Sovjetunionens fall opplevde den russisk-ortodokse kirken en radikal forandring, fra undertrykkelse til full religionsfrihet. Dette satte de i utgangspunktet stor pris på, sier han.

Gleden varte imidlertid ikke lenge. Vestlige kirkesamfunn gjorde store innhogg i den russiske befolkningen, og i 1997 støttet den ortodokse kirken en ny lov, som begrenset adgangen for nye trossamfunn, og ga spesiell anerkjennelse til enkelte religioner.

– Som under tsarene

– Per i dag har kirken koblet seg opp til Putin på en lignende måte som de gjorde under tsarene. Det hører til en form for kirkelig nasjonalisme, sier Morken.

Horsfjord peker på at forholdet er basert på felles interesser.

– Putin og kirken har sammenfallende interesser på noen punkter. Mens kirken ønsker å bygge lederskap i den ortodokse verden, og ser på Russland som kjernen i en slags ortodoks sivilisasjon, ønsker Putin å dyrke fram Russland som en motvekt mot vesten, sier Horsfjord.

Horsfjord mener ikke det er et ensidig forhold, der Putin bruker kirken etter eget forgodtbefinnende.

– Jeg tror det dreier seg om interesser som møtes, og ikke om at den ene bruker den andre. Kirkelederne vet nok veldig godt hva de gjør, mener førsteamanuensisen. Han får støtte fra Johannes Morken.

– De bruker nok hverandre i stor grad. Patriark Kyril har støttet Putin varmt, og kalt hans presidentperiode «et Guds mirakel», mens Putin lener seg på kirken når han skal forsvare sin kamp for «russiske verdier». Kirken ser på Putin som en som demmer opp for liberale, vestlige verdier, sier Morken.

Menneskerettigheter

Horsfjord peker på et eksempel der kirken har «brukt» staten i Russland. Landet foretok en offensiv på slutten av 2000-tallet i FNs menneskerettighetsråd, der man argumenterte for såkalte tradisjonelle, mindre liberale verdier. Da var blant annet Kiril hentet inn for å tale Russlands sak, sier han. Han påpeker at Russland tradisjonelt er et svært verdikonservativt land.

Horsfjord påpeker at Russland tradisjonelt er et svært verdikonservativt land, og også var det under Sovjettiden.

– Pew Research-målinger viser at 70 prosent av russere mener at homofili er galt, sier han.