Ingen andre hovedstader i verden er så tett forbundet med vin som Wien. Navnelikheten er ikke tilfeldig – Wein og Wien – for bare noen få mil nordvest for hovedstaden ligger Østerrikes tre viktigste vindistrikter: Wachau, Kremstal og Kamptal.
I disse områdene eksisterer det stadig en tett forbindelse mellom kirken og vinmarkene. Særlig tydelig er dette på Schloss Gobelsburg i Kamptal og Stift Göttweig i Kremstal. Begge har sin opprinnelse på 1000- og 1100-tallet. Og begge har praktfulle bygninger, opprinnelig fra middelalderen, men totalt ombygd og restaurert i senbarokk stil på 1700-tallet.
Lot seg omvende
Gobelsburgs berømte vinmarker Heiligenstein og Gaisberg ligger bratt opp fra elven Kamp, en sideelv til Donau. De eies i dag av cisterciensermunker fra klosteret Zwettl nordøst i landet, der man har produsert vin helt siden 1200-tallet. Slottet kom i munkenes eie da eieren, Freiherr von Hohenfeld, lot seg omvende og gikk i kloster. Siden 1996 har imidlertid munkene overlatt vinproduksjonen til Michael Moosbrugger, som i dag driver virksomheten etter økologiske prinsipper.
Benediktinerstift Göttweig er et gigantisk klosterkompleks med praktfull beliggenhet på en høyde med utsikt utover dalen og elven Donau. Göttweig ble grunnlagt av benediktinere i 1083, årstallet står fortsatt å lese på vinenes etiketter. Allerede på 1100-tallet drev munkene her et viktig lærdomssenter, og den dag i dag huser klosteret et bibliotek på 150.000 bøker.
[ LES MER FRA 'GRØNNE ENGER' HER ]
Broket historie
Overdådige utsmykninger preger en rekke av Østerrikes gamle klostre som Melk, St Florian og nettopp Göttweig: Endeløse korridorer, praktfulle gobeliner, keiserlige trapper, alt sammen uttrykk for «senbarokkens prakt – til Guds og habsburgernes større ære», skriver den italienske forfatteren Claudio Magris i klassikeren Donau. En sentimental reise (1986).
Men, fortsetter Magris, «den overdådige utsmykkingen kan ikke oppheve klostrenes egentlige vesen, den gåtefulle enkelheten som lar kirkenes kupler og tårn gli inn i landskapets århundrelange gudfryktighet, i de bølgende høydene, i skogens stillhet, i tradisjonenes fred. Bruckner, som tilegnet en av symfoniene sine til ‘den gode Gud’, legemliggjør denne andektige inderligheten, som lever i religionen som om den er den luften man puster i, og forstår den moderne verdens dissonans takket være sin egen smertefulle og troskyldige sans for harmonien.»
Dessverre var det ikke bare troskyldighet og harmoni som preget østerriksk vin i det tyvende århundret. Først to verdenskriger, med påfølgende henholdsvis tysk og sovjetisk okkupasjon. Der-etter begynte vinproduksjonen å ta seg opp igjen, takket være utbredelsen av nasjonaldruen grüner veltliner. Men så inntraff vinskandalen i 1985, der noen vinbønder tilsatte et kjemisk stoff tilsvarende frostvæske(!) i de søteste vinene for å gi dem en fetere stil. Skandalen ødela totalt for Østerrikes renommé, og det er først de siste par tiårene at landet igjen har blitt et av de mest interessante vinlandene i Europa.
Levde opp til sitt rykte
Munkene i Göttweig har heller ikke vært flinke til å forvalte sine egne vinmarker. Men vinene er blitt bedre etter at Fritz Miesbauer overtok som vinmaker her i 2006. Han arbeidet før i kvalitetskooperativet Domäne Wachau og i dag hos Weingut Stadt Krems. Miesbauer gikk raskt i gang med forbedringer, og det merkes, årgang for årgang.
Vi smakte to viner fra Stift Göttweig: Furth Grüner Veltliner 2016 og Silberbichl Riesling 2015. Førstnevnte fra Østerrikes klart mest utbredte drue, ingen stor vin, men enkel og ærlig med karakteristisk preg av grønne epler, pepper og noe sitrus.
Silberbichl-vinmarken er plantet med riesling, en kvalitetsdrue som faktisk ikke dekker mer enn fire–fem prosent av Østerrikes totale vinareal. Denne var i en ganske annen klasse. Vinmarken grenser til den berømte nabokommunen Wachau, og det gir en mineralsk og fyldig vin med en sødme som minner om aprikos og fersken. Jeg kunne nok ha ønsket meg noe mer syrlighet, men den litt fete preget skyldes sikkert den varme årgangen. Flott vin, lagres i tre–fire år.
Fra Gobelsburg i nabokommunen Kamptal hadde vi fått fatt på viner fra de to eldste vinmarkene, Heiligenstein og Gaisberg. De reformerte cisterciensermunkene ervervet parseller her i så tidlig som i 1171. Det er den samme ordenen som inndelte noen av de fineste vinmarkene i Burgund i Frankrike og tyske Rhindalen.
Vinmarkene er anlagt i terrassetrinn opp langs bratte dalsider. Vi syntes vinene levde opp til sitt gode rykte, ikke minst den rimeligste, Gaisberg 2012. Vinen har hatt godt av noen år på flaske og fremsto som perfekt moden med fine aromaer av gul frukt og likevel en stram smaksstruktur.
«Heiligenstein er en av verdens 20 beste vinmarker for riesling», skriver Jancis Robinson. Dette er Gobelsburgs fineste tørre hvitvin. Årgang 2015 er fortsatt ganske lukket, og selv etter noen timer på karaffel viste den et kompakt, nesten forknytt potensial. Frukten i 2015 er ganske bløt og sødme-full, men vinen holdes oppe av en god mineralsk struktur og brukbar syre. Halve flasken fikk stå åpen i kjøleskap til dagen etter, men den åpnet ikke seg nevneverdig av den grunn. Opplagt en lagringsvin, og helt på nivå med mange tyske «grosse gewächst»-viner i samme prissjikt, men i en bredere og rikere stil en de fleste tyske.
Frossen
Avslutningsvis en spesialitet: Gobelsburg Grüner Veltliner Eiswein 2016. En ekstrem vin med 11,5 gram syre, bare 7,5 prosent alkohol og over 300 gram sukker! «Isvin» skal forstås nokså bokstavelig, for her blir druene hengende på vinplanten til frostnettene setter inn, det varer ofte langt inn i julehøytiden. Faktisk ble druene til Gobelsburgs eiswein årgang 2013 ikke plukket før i slutten av januar 2014!
Denne vinen var det delte meninger om rundt bordet. Noen mente den var for tung i serken og ikke hadde nok syre til å balansere den ekstreme sødmen. Eiswein er likevel en vintype alle vin- interesserte bør forsøke. Prisen er naturlig nok høy, ettersom hver drue gir fra seg bare en dråpe tyktflytende saft. Men en halvflaske av en slik nektar varer en måneds tid, når den nippes i teskjestore munnfuller. Og det er nok.