Når Kirkemøtet åpner i Trondheim i dag, er justeringer i liturgien en av sakene møtet skal ta for seg. Et av spørsmålene er om menigheten skal ha anledning til å synge «Gud være lovet» etter tekstlesningene. I høringen har flere også uttrykt ønske om at Den norske kirke skal ta inn igjen syndsbekjennelsen fra 1977. 180 menigheter har sendt inn høringssvar. I tillegg har biskoper og bispedømmeråd og en rekke instanser og enkeltpersoner sagt sin mening.

Merete Thomassen har fulgt utviklingen over mange år, og skrev for noen år siden en bok om tendenser i bønnespråket i de nye liturgiforslagene i gudstjenestereformen. Hun så forslag som gjorde Gud mindre, ga mennesket et mye større ansvar enn før, og et bønnespråk som var flatere.

Thomassen oppsummerte at mens det før het at Alt er mulig for Gud, var budskapet nå heller at Alt er mulig for den som føler seg vel og har troen på seg selv.

– Alle som jobber med gudstjenester er barn av sin tid. I vår tid gjelder det å realisere ditt potensial eller finne svaret i deg selv. Kirken har alltid vært påvirket av sin samtid, men spørsmålet er når den blir servil, sier Thomassen, som er førsteamanuensis i liturgikk ved Universitetet i Oslo, og også medlem av Kirkerådets Nemnd for gudstjenesteliv.

LES MER: Prester skroter ny dåpsliturgi

En start

Thomassen understreker at hun heier på gudstjenestereformen og mener at den trengtes, men ser behovet for en innstramming. En del innstramming har også skjedd etter at Thomassen skrev sin bok Når dere ber i 2013. Likevel mener Thomassen at noen av tendensene hun fant, er strømninger som fortsatt preger både tiden og kirken.

– Trengs det en større diskusjon om ikke bare bønnespråket, men hvordan disse tendensene påvirker Den norske kirke i det store bildet?

– Den samtalen føler jeg vi bare så vidt har begynt. Den iboende trangen til hele tiden å skulle dra seg etter håret og søke en selvrealisering, og dermed ikke greie å hvile i det som er gitt oss, er noe vi alle sliter med. Men det å ha identifisert problemet, er startpunktet. Og så må vi se på alt kirkens arbeid: Hva er det vi formidler til barn og unge, hva sier vi til eldre?

LES MER: Går tilbake til gamle høymessemelodier

Assistent-Gud

I boken gjennomgikk Thomassen forslag til nye bønner som ikke ber Gud om å gripe inn eller handle, men legger til grunn en forestilling om at det er mulig for menneskene å «være i stand til å ordne opp i det meste selv, bare Gud gir en liten dytt i ryggen for at de gode prosessene kan komme i gang». Thomassen peker på tre trekk:

• Et følelsesspråk: «Tidligere ba menigheten Gud om å frelse dem fra nød, krig, sykdom og fortapelse. I nyere bønner ber menigheten først og fremst Gud om å skape gode følelser i dem».

• Ber ikke Gud handle: «Logisk sett blir det menneskene, ikke Gud, som skal sørge for helbredelsen ved å være rause og forståelsesfulle med de sårbare, med hjelp fra Den hellige ånd». På den måten legger bønnene større vekt på menneskets ansvar.

• Ordrikhet: «Formuleringen La dialogens og samarbeidets ånd hvile over forhandlinger og avgjørelser minner mer om formuleringer fra et partipolitisk program enn en bønn».

Thomassen understreker også at selv om gode følelser er fint, kan det bli problematisk hvis målet er å ta bort vonde følelser og erstatte dem med gode. «I Bibelen opptrer håpet, gleden og freden til tross for en vanskelig situasjon, mens de nyere bønnespråk uttrykker et ønske om å komme bort fra en vanskelig situasjon og følelse».

Ifølge Thomassen har mye skjedd siden 2013. De konkrete eksemplene hun brukte i boken, ble fjernet. Samtidig er det fortsatt slik at flere ledd i gudstjenesten lager menighetene lokalt selv. Thomassen synes det er vanskelig å si om reformen har svingt bare litt tilbake eller mye.

– Jeg har ikke vært rundt og undersøkt forbønner over hele landet, men jeg har inntrykk av at bevisstheten om problematiske sider ved bønnespråket er blitt mye større, sier hun.

LES MER: Legger hele byrden på menneskets skuldre

En ny religion

Psykologiprofessor Ole Jacob Madsen har skrevet om gudstjenestereformen i Den norske kirke i lys av teoriene om den terapeutiske kultur. Han mener terapikulturen preger alle sektorer av samfunnet, og kan minne om en ny verdensreligion. I en artikkel fra 2012 reiser Madsen spørsmålet om ønsket om å gjøre kirken mer relevant for dagens mennesker, sakte vil tømme den kristne tro for innhold og dermed føre til dens undergang, eller om det tvert imot er en slik tilpasning som skal til for at kirken overlever og tiltrekker seg folk.

Psykologiprofessoren skriver om troen på selvfølelsen, og viser til eksempler på at prester også forkynner et budskap som kan forveksles med selvhjelpscoachenes. Madsen stiller spørsmål ved om selvhjelpsbudskapet og det kristne budskapet går sammen, eller om resultatet blir at de kristne poengene blir underspilt.

Thomassen beskriver seg selv som mer optimistisk enn Madsen og tror at kirken har mye å gi i denne tiden. Når mye sentreres rundt selvet og eget ansvar, og mange preges av en narsissistisk kultur der det er viktig å bli sett og få bekreftelse, kan kirken gi mennesker noe annet. Men det krever at kirken ikke bare følger strømmen.

– Jeg mener fra dypet av mitt hjerte at gullet i den kristne tro er det kristne menneskesynet, som er så veldig annerledes enn det vi opplever i samfunnet nå. Alt er nåde. Alt er gitt oss. Vi er realisert gjennom det å være skapt i Guds bilde, sier hun.