– Jeg kan ikke kontakte familien min i Kamerun. Jeg vet ikke hvor alle er, og det er noen jeg tror jeg aldri hører fra igjen, sier Solomon Doh.

Doh er fra den engelsktalende delen av Kamerun, som er blitt et konfliktområde de siste årene. Doh forteller at noen familiemedlemmer også har flyktet til nabolandet Nigeria, mens andre forsøker å flykte til andre deler av Kamerun eller til Vesten.

I 2017 måtte Flyktninghjelpen involvere seg i landet. Man anslår at 430.000 mennesker er internt fordrevne på grunn av konflikten mellom det fransktalende flertallet og det engelsktalende mindretallet.

Marginalisert av flertallet

Dagens konflikt begynte da fransktalende dommere ble oppnevnt i de to engelsktalende regionene i nordvest. Mens mesteparten av landet er fransktalende, er det to regioner i nordvest som ble ­kolonisert av Storbritannia. I disse områdene er det ­fortsatt engelsk som er administrasjons­språk og et britiskinspirert ­utdanningssystem.

Engelsktalende kamerunere har lenge vært irritert over det de ser på som økonomisk og kulturell marginalisering fra det fransktalende flertallet. I 2016 ble store, men fredelige demonstrasjoner over oppnevnelsen av fransktalende dommere slått ned på av militærmakt. Konflikten har siden eskalert, med opprørere som vil erklære en selvstendig stat, kalt Ambazonia.

LES OGSÅ: Frykter borgerkrig i Kamerun

Ønsker selvstendighet

Doh mener ikke man kan beskrive konflikten som en språkkonflikt.

– Jeg mener det er intellektuell uærlighet å kalle det det. Dette går tilbake til en feil FN gjorde i 1961, da de slo sammen de to delene av landet, sier Doh.

Han ønsker selvstendighet for regionen.

– FN og det internasjonale samfunnet må rette på feilen som ble gjort i 1961, da disse områdene ble slått sammen. Det var en uhellig allianse mellom to regioner med vidt forskjellige språk og styresett, mener Doh.

Vanskelig for journalister

Få journalister slipper til i konfliktområdet. Finske Liselott Lindström er et unntak. Hun fikk akkreditering til å besøke Buea, en by i utkanten av konfliktområdet, og lagde en reportasje for Sveriges Television (SVT).

– En amerikansk journalist fikk sin akkreditering inndratt omtrent samtidig som vi kom, forteller hun.

Lindström forteller at det er svært vanskelig å få informasjon fra området som kan verifiseres.

– Dette er nok en av grunnene til at konflikten får så lite dekning i vesten, sier hun.

Truer lokale og brenner landsbyer

I Buea kontrollerte militæret alt journalistene gjorde, og på veien ut av området avslørte en soldat at de til og med visste hva hun hadde spist til middag kvelden før. De kontrollerer lokalbefolkningen på samme måte, ifølge Lindström.

– De kommer opp til butikkeiere og sier «nå skal du gi oss sigaretter gratis». Hvis eieren nekter, sørger de for at butikken hans blir brent ned, sier Lindström.

Noen kilometer utenfor Buea lå det nedbrente landsbyer, og folk som gjemte seg i skogen.

– De vet at de kan havne i kryssilden når som helst, sier SVT-journalisten.

Både militæret og opprørerne kan skyte på sivilbefolkningen.

Bedriver folkemord

Doh mener president Paul Biya og hans regjering bedriver folkemord.

– De har brent ned 200 landsbyer. Folk må bo ute i skogen, der de blir angrepet av slanger og ville dyr. Soldatene voldtar og halshugger. De vil utslette vår kultur og våre institusjoner, sier han.

Lindström nøler med å ta i bruk begrepet, men forstår at det er slik befolkningen i de berørte regionene oppfatter det.

– Men det virker ikke å være noe hat mellom befolkningene. De fransktalende som jeg snakket med, ønsker seg bare en løsning, sier hun.