Nyheter

Hellig anoreksi

Middelalderens helgener fastet ved å drikke puss fra sykes sår. Var de egentlig bare spiseforstyrrede?

– Kvinner i Middelalderen hadde­ få muligheter til å kontrollere egne liv, men de kunne kontrollere hva de spiste, sier psykiater og universitetslektor Anne ­Kristine Bergem.

Hun forklarer at kvinner ved å sulte seg kunne miste menstruasjonen og dermed slippe å få barn.

– På denne måten er de kvinne­lige mystikerne beslektet med moderne kvinner med ­spiseforstyrrelse, fortsetter ­Bergem.

«Jeg vil dø av sult»

Den amerikanske historikeren Joan ­Bruberg har skrevet bok om ­fenomenet. I Fasting Girls. The History of Anorexia Nervosa forteller hun at det er er to perioder i den vestlige sivilisasjonens historie der faste har vært en viktig del av mange kvinners liv: I ­katolske land i Middelalderen, og i vår egen tid».

«Jeg vil dø av sult for å mette­ de sultne», sa Den hellige Margaret­ av Cortona (i Toscana)­ på 1200-tallet. «Gud, ta bort smakssansen min», ba sør-italienske sankta Gemma Galgani på slutten av 1800-tallet. Hun inngikk en pakt med Jesus: hvis hun sluttet å spise, skulle han tilgi alle presters synder. De neste seksti dagene kastet hun opp alt hun spiste.

Cortona og Galgani var ikke alene om disse praksisene. Mens Den hellige Katarina av Siena på 1300-tallet drakk vannet spedalske hadde vasket seg i, spiste Angela av Foligno (1248–1309) skabb og lus fra fattiges kropper og drakk puss av sykes sår og sa det smakte «søtt som nattverden».

Guddommelig

Moderne psykiatere sier gjerne at de led av «anorexia mirabilis», altså guddommelig spisevegring. Kvinnene fortalte at de unnlot å spise­ for at de virkelig skulle glede seg over Kristi kropp under «det hellige måltid». Alt de spiste var nattverdsbrød.

– I senmiddelalderen ble det vanlig å etterligne Kristus’ lidelse gjennom faste og askese. Man ønsket å identifisere seg med Kristus gjennom å lide sammen med ham. Samtidig ønsket man å vise nestekjærlighet ved å ­ydmyke seg. Derfor pleide de syke og spedalske, på den måten­ satte de seg selv lavere enn de laveste, sier førsteamanuensis i kunsthistorie ved Universitetet i Bergen, Henning Laugerud.

Mange av de kvinnelige helgenene ønsket å oppleve å bli ett med Jesu fysiske kropp. Den nevnte Katarina av Siena opplevde på en spesiell måte å være Kristi brud, og mente hun bar Jesu forhud på fingeren som sin giftering. Mange av kvinnene opplevde også stigmata, at ­fysiske sår vokste frem på kroppen på steder Jesus ble såret ­under korsfestelsen.

Kontrollmulighet

Hvorfor sultet disse kvinnene seg? Opplevde de det som et guddommelig kall, eller var de det vi i dag kaller anorektiske?

Historikerne Anne Kristine Bergem viser til at sult, askese, og kloster var et alternativ til tidlig ekteskap og hyppige barnefødsler. For eksempel begynte Katarina av Siena først å faste som tenåring for å slippe å bli ­giftet bort til sin søsters enkemann.

Anerkjennelse

Faste var også en måte å få anerkjennelse og innflytelse på. Førsteamanuensis i kunsthistorie, Henning Laugerud ved Universitetet i Bergen, mener man må forstå mystikernes askese på deres egen tids premisser.

– Jeg er opptatt av å ta disse kvinnenes opplevelser på alvor, og ikke putte dem inn en av vår tids diagnoser. Man kan ikke psykoanalysere noen som har vært døde i 800 år. Når kvinner i dag ikke spiser blir de innlagt, men på 1200-tallet ville de ha blitt kalt helgener.

Han mener skillet mellom sjel og legeme har blitt viktigere i moderne tid.

– I dag plager vi kroppene våre uten å bry oss om sjelen, som vi nesten ikke tror eksisterer. Derfor blir det uforståelig for oss at mystikerne plaget kroppen for sine sjelers skyld, sier han.

Askesen handlet nettopp om samspillet mellom kropp og sjel.

– Det er en misforståelse at mystikernes faste handlet om at kroppens lyster er uviktige. Hvis det var tilfelle kunne man jo spist flesk 24 timer i døgnet uten at det påvirket sjelslivet. I Middel­alderen mente man nettopp at kroppen var viktig, fordi både sjel og legeme skulle gjenoppstå på dommens dag. Hellighet måtte derfor vises også i det ytre; på kroppen, fortsetter Laugerud.

«Begrenset handlingsrom»

Til tross for mange ulikheter, er det likevel mulig å trekke paralleller mellom mystikernes faste og dagens anorektikere. Selv­utslettelsen, perfeksjonismen og anstrengelsen er felles for disse kvinnene.

– Jeg antar det har handlet om både synet på kvinnekroppen og kvinners mer begrensete handlingsrom for å uttrykke det de ville. Kvinnekroppen har vært enda mye sterkere objektifisert enn mannens, og at det virker som om kroppen fortsatt er mer avgjørende for hvordan kvinner blir bedømt. «Vis meg din kropp og jeg skal si deg hvem du er», tror jeg gjelder særlig for kvinner, sier prest Sunniva Gylver.

Hun tror menn i større grad er blitt vurdert – og vurderer seg selv og andre menn – på et bred­ere grunnlag.

– Men her er det nok store mørketall, fordi dette antakelig er enda mer tabu blant menn, legger Gylver til.

Hun viser til at deler av den kristne tradisjonen – og i særdeleshet enkelte miljøer – har vært inspirert av gresk-hellenistisk dualistisk tenkning, der det var et tydelig skille mellom ånd og materie, sjel og kropp.

– Kroppen ble nedvurdert. Denne tenkningen har kanskje gitt utslag i en form for usunn askese, eller at man har oversett kroppen som noe vi er, sanser og lever troen gjennom, og som et sted der Gud møter oss. 
Eller at man har undervurdert kroppslige erfaringer, både de gode og de smertefulle, og vært for opptatt av det destruktive i kroppen og kroppens begjær, sier Gylver.

Fastetid

Onsdag 14. februar startet fastetiden. Kristne verden over skal forsake kjøtt, alkohol, sosiale medier eller godteri.

– Selv om relativt få kommer til å drikke puss fra spedalske, følger vi samme logikk som middelalderens helgener når vi faster, Anne Kristine Bergem?

– Tidligere var mat det eneste folk kunne avstå fra under faste­tiden. Men i dag er situasjonen en annen. Vi bør kanskje redusere ekstragavansen, fråtsingen og overforbruket av sosiale medier, men kroppen vår trenger ­næring. Jeg tror ikke man bør prøve å overvinne kroppen, svarer­ psykiateren.

Sunniva Gylver er enig.

– Den åpenbare likheten mellom faste og den formen for spise­forstyrrelser som heter anoreksi, er den konkrete avståelsen fra mat, og den selvdisiplineringen som ligger i dette. Dessuten kan begge deler oppleves som en kamp mot egne «demoner» eller egne begjær.

Gylver deler ikke denne forståelsen av fasten.

– For meg er fasten en trospraksis, der jeg øver meg i å holde fast på det viktigste og la noen andre ting gå. Jeg kutter ikke ut mat – med en søster som døde av spiseforstyrrelser og mange rundt meg som har slitt og sliter med dette – er matfaste ikke noen god greie for meg, sier hun.

Presten har derfor fastet på ­andre måter.

– De siste årene har jeg for ­eksempel droppet snop, sosiale medier og kjøtt, og brukt tiden, pengene, oppmerksomheten på Gud og andre mennesker som trenger det, og mer stillhet. Jeg øver meg i selvdisiplin, gjennom å avstå fra noe, og øver meg i takknemlighet, gjennom å kjenne at jeg savner noe når jeg ikke har det. Våge å velge, og velge bort, sier hun.

Les mer om mer disse temaene:

Ingeborg Bergem

Ingeborg M. Bergem

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Nyheter