Bøker

'Gud kan skifte mening'

– Etter 1968 ble Den norske kirke klar over at synden kunne ha et kollektivt, ikke bare individuelt, uttrykk, sier Trond Bakkevig. Sammen med Tomm Kristiansen gir han ut boken Da Gud skriftet mening.

«Det er ikke kirkens primære oppgave å være samfunnsforbedrer, men å forkynne frelsen i Jesus Kristus, som begynner med det enkelte menneske og derfra gjennomsyrer hele samfunnet», skrev biskop emeritus Johannes Smemo i 1968.

Smemo hadde ikke tro på den nye samfunnsengasjerte og politiske generasjonen som var på vei inn i folkekirkene, og som gjorde seg gjeldende på Kirkemøtet i Uppsala i 1968.

Men Smemo tok feil. 68-ernes ønske om at kirken måtte endre systemet, ikke bare enkeltindividet, kom til å prege kirken i tiårene som fulgte.

LES MER: De var den nye tid. Møt 68-erne som endret Den norske kirke.

Ny bok

Dette er et av utviklingstrekkene Tomm Kristiansen og Trond Bakkevig beskriver i Da Gud skiftet mening, som utgis neste uke. Boken går igjennom endringene i Den norske kirke i de 50 årene som har gått siden den gang.

– Det som har overrasket meg i arbeidet med denne boken, er hvor omfattende endringene i Den norske kirke faktisk har vært, sier forfatter Trond Bakkevig, som mener det er to hovedimpulser fra 1968 som har vært særlig viktige.

– Engasjementet for global rettferdighet, og oppbruddet med autoriter og tradisjoner som manglet substans, sier han.

To regimenter

– Endret Gud mening i 1968?

– I boken sier vi «tja». Gjennom 1968 ble vi mer klar over at Bibelen viser oss at Gud faktisk kan endre mening. I tillegg begynte vi etter 1968 å bli klar over nye synspunkter og Bibelen. Tekstene ser annerledes ut når man leser dem fra de fattige, kvinnene eller de homofiles perspektiv, for eksempel, sier Bakkevig.

Bakkevig beskriver hvordan 68-erne begynte å tenke annerledes om toregimentslæren. Mens tradisjonell lutherdom skilte skarpt mellom det verdslige og det kirkelige regiment, pekte 68-erne på at politikk og religion hører sammen, og påvirker hverandre. Det innebar at kirken fikk en mer politisk rolle.

– Kirken ble klar over at synden kunne ha et mer kollektivt, og ikke bare individuelt, uttrykk. Kampen mot politisk urettferdighet ble derfor en kampsak. Samtidig var avvisningen av autoriteter også viktig, og det opprøret var nok av en mer individualistisk art, sier Bakkevig.

LES MER: – Kirken er kuppet av venstresiden.

Ikke bare individualisme

Oppgjøret med autoriteter var en del - men bare én del – av 68-bevegelsens arv, forteller religionssosiolog ved Universitetet i Agder, Pål Repstad.

– 68-generasjonen fra de lavkirkelige miljøene på Sørlandet og Vestlandet gjorde et individualistisk opprør mot de strenge kollektive normene som preget den pietistiske bedehuskulturen, sier han.

Repstad mener imidlertid at systemkritikken er et ennå viktigere trekk med 68-generasjonen.

– Man begynte å interessere seg for kollektive tiltak for å skape økonomisk utjevning i samfunnet, ikke minst internasjonalt. Ofte var det en verdikonservativ argumentasjon som lå til grunn: Man mente kapitalismen truet de viktige verdiene i samfunnet, og ville derfor kjempe imot den, sier han.

Repstad mener derfor at den kirkelige 68-generasjonen, som han selv var en del av, var skeptisk til såkalt «livsstilsradikalisme».

– Vi var mer interessert i å endre en urettferdig verden enn å bryte ned all verdens normer. Og når venstresiden i kirken etter hvert begynte å kjempe for homofiles rettigheter, var det motivert av den urettferdigheten homofile ble møtt med, ikke et uttrykk for en grenseløs individualisering, sier han.

LES MER: Den glemte historien: Unge katolikkers 68-opprør.

Lite kunnskap

Tomm Kristiansen har fulgt endringene i Den norske kirke siden 1968 som journalist i Dagen, Aftenposten og NRK, og mener mange ikke har fått med seg hvilke konsekvenser bevegelsen har fått også i kirken.

– Den klassiske 68-bevegelsen så på kirken som en motstander og forsto ikke at ideene fra 1968 var på full fart inn i kirken, sier Kristiansen.

– Media i dag har generelt lite kunnskap om hva som foregår i kirken. Fordommene har stått sterkt, og man har holdt fast ved et karikert bilde av en mørkemannspietisme som i virkeligheten er på vei ut, sier Kristiansen.

LES MER:

Dårlig håndtert

Samtidig har han ofte undret seg over hvordan kirken har håndtert kontroversielle spørsmål.

– Abortstriden på 70-tallet er et godt eksempel på det. Kvinnebevegelsen ble ledet av unge, høyt utdannede kvinner som hadde nærkontakt med de menneskene dette gjaldt. Kirken valgte Per Lønning, som var en strålende retoriker, men som var helt uten empatiske evner.

Han sier at abortdebatten var svært skadelig for Den norske kirkes renommé.

– Kirken sto igjen som en iskald moralist uten stor troverdighet.

Les mer om mer disse temaene:

Ingeborg Bergem

Ingeborg M. Bergem

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Bøker