– For å si det med Karstens ord: Det er sommer

Karsten Isachsen ble begravet torsdag i en fullsatt Geilo kulturkyrkje.

– Karsten vil leve videre. Som forfatteren, forkynneren, gründeren og vennen, for det er mange og det er mye som vil holde Karsten levende for ettertiden, sa Olav Dag Hauge, tidligere domprost i Oslo, som forrettet begravelsen.

Han sa også at Isachsen som teolog markerte seg tydeligere enn de fleste med et sentralt Jesus-budskap.

– Han vil leve i manges hjerter som den som åpnet kirkens språk for dem. Et språk som de kunne nærme seg sine religiøse følelser med. Han ga dem troen på at troen var nok.

LES OGSÅ: Så på seg selv som en privatpraktiserende biskop

En indre kraft

I gravferdstalen sa Hauge at Isachsen bar sin sykdom de siste årene med tålmodighet og med et svakt håp om bedring. Presten snakket om sommerlengsler, og at Isachsen ofte snakket om sommer når han skulle uttrykke fremtidshåpet. Bibelteksten var Romerbrevet 12, 12-14:

«Vær glade i håpet, tålmodige i motgangen, utholdende i bønnen. Vær med og hjelp de hellige som lider nød, og legg vinn på gjestfrihet. Velsign dem som forfølger dere, velsign, og forbann ikke».

Sykdommen gjorde at Isachsen på slutten måtte flytte fra gården Eivindsplass og bikkjene.

– Men når han først skjønte hvor alvorlig tilstanden var, hadde han en indre kraft som bar ham gjennom den siste tiden og ukene. For håpet var alltid med ham. Det var en av visjonene som holdt energien hos ham levende, sa Hauge.

LES MIN TRO-INTERVJU MED ISACHSEN: – Jeg har en tro som vet hvem jeg er og hvor jeg skal

Han spurte om det er mulig å se fremover med håp og glede i blikket. Midt i vinteren. Midt i problemer. Midt i urolige tider.

– Våger vi i det hele tatt å se fremover mot sommer i verdenssamfunnet?

Hauge viste til at det var tøffe tider også for menigheten i Rom, som prekenteksten var skrevet til. De var truet av forfølgelse for sin tros skyld. De samlet seg til gudstjeneste i skjul. Er det mulig å føle glede da? Før krigen er utryddet? Presten sa at det er i hvert fall noe vi kan gjøre.

– Karsten var inne på det i radioandakten i morges. Ja, dere hørte rett. NRK radio sendte en av hans andakter som morgenandakt i dag. Slik ville de vise takknemlighet for hans lange engasjement som andaktsholder i radio. Og i dag sa Karsten: «Jeg er en del av det store fellesskapet, hvor mennesker rundt meg er avhengig av at det klinger noe godt gjennom meg, slik som jeg er avhengig av at det klinger noe godt igjennom de menneskene jeg i dag får møte».

LES KOMMENTAR: En av våre viktigste trosformidlere har lagt ned pennen

Virkeligheten

Presten avsluttet talen med å si som apostelen Paulus i brevet til Timoteus:

– «Jeg har stridd den gode strid, fullført løpet og bevart troen». Eller for å si det med Karstens ord: «Det er sommer. På nytt er jeg ruset på virkeligheten».

Gravferdstalen:

Karsten kjente på sommerlengsler. Ofte når han skulle uttrykke fremtidshåpet – var sommeren der hos ham!

Og, jeg er enig med ham – sommeren er en fantastisk del av året!

Ikke for det – jeg trives godt i fargerike høstdager og skinnende hvite vinterdager, hvis luften er klar og solen på offensiven.

Men ingen ting er som en god, varm høysommerdag. Blomsterengen – raus med både farger, og dufter. Skogbunnen som åpner sine lommer og deler ut av sitt forråd av bær og sopp. Vannet som innbydende venter på en opphetet menneskekropp.

Det er klart jeg gleder meg til sommer nettopp nå, i overgangen januar/februar. Jeg gleder meg iblant så sterkt at jeg glemmer all snøen og slapset jeg må leve meg igjennom før sommeren endelig er der.

Da jeg for et par uker siden måkte snø på hytta - masse snø! - tok jeg meg i å stå der med spaden i hånden og smile for meg selv med sommer i tankene, mens blikket distré streifet den snøtunge stien foran meg.

Et slikt drømmesekund tar ikke motet fra meg – tvert om, jeg får nye krefter, for jeg vet at vinteren og snøen og kulden ikke er det siste.

Slik opplevde jeg Karsten i hans siste tid. Han bar sin sykdom de siste årene med tålmodighet og med et svakt håp om bedring. Det ble vanskelig for han når allmenntilstanden gjorde det nødvendig å flytte fra Eivindsplass og bikkjene. Men når han først skjønte hvor alvorlig tilstanden var, hadde han en indre kraft som bar han gjennom den siste tiden og ukene. Ikke bitter, ikke redd, ikke sint! Det var slik han var – akkurat slik han skrev det i essayet vi hørte til å begynne med. For håpet var alltid med ham. Tross svekkelse og sykdom – sommeren kommer – i hvert fall Guds sommer!

Det var en av de visjonene som holdt energien hos han levende.

Det er en stund siden vi snakket om tøvær, vårtid og sommertid i verdenssamfunnet. Vi hadde en periode like etter at Berlinmuren falt og mens Osloprosessen var på sitt mest optimistiske. Da våget vi å se fremover med verdenssommer i blikket. Mens nå – med opplevelsene i Syria på netthinnen og flyktningkatastrofen som de europeiske land har vanskelig for å takle, er situasjonen en annen. Og i tillegg den økonomiske krisen i Europa som også langsomt siger inn over vårt land – det får oss til å spørre: Våger vi i det hele tatt å se fremover mot sommer i verdenssamfunnet? Er det ikke for lettvint å trekke inn sommerlengsler i høst- og vintertider når vi tenker på de som er rammet av dette? For såpass mye vet vi om det å ha det vondt, at lettvinte ord om å ta seg sammen og smile bare gjør ondt verre.

Det er likevel det Paulus ber menigheten i Rom om når han skriver til menneskene der. Og da tenker jeg på den situasjonen de levde i. Truet av forfølgelse for sin tro skyld. Vi vet hvordan de måtte gjemme seg bort når de skulle samles til gudstjeneste. Truet av tortur og død.

«Vær glade i håpet» sier han i brevets 12. kapittel. «Vær glade i håpet, tålmodige i trengselen, utholdende i bønnen.»

Var det mulig for dem å se fremover med glede og håp i blikket?

Kan vi føle glede? Før krigen er utryddet? Før rettferdighet er innført? Før frihet er etablert? Før truslene er fjernet? Før sorgen er overvunnet? Før smerten er borte?

Er det mulig å føle glede?

Ja, det er mulig! Det må være mulig!

Det er i hvert fall noe vi kan gjøre – Karsten var inne på det i radioandakten i dag morges. Ja dere hørte riktig NRK radio sendte en av hans andakter som morgenandakt i dag. Slik ville de vise takknemlighet for hans lange engasjement som andaktsholder i radio. Og i dag sa Karsten: «Jeg er en del av det store fellesskapet, hvor mennesker rundt meg er avhengig av at det klinger noe godt igjennom meg, slik som jeg er avhengig av at det klinger noe godt igjennom de menneskene jeg i dag får møte.»

Det er slik hver og en av oss må forholde oss til hverdagen som møter oss gjennom vår neste!

Det er tillatt å bli slått ut. Det er ikke noe nederlag å føle seg lammet i følelseslivet når vonde opplevelser og skremmende tanker når deg.

Men ingen må tillate at lammelsen i følelseslivet fortsetter. For da vil livet ditt stoppe å være liv for deg.

Sorg, fortvilelse og gråt er sterke, byggende, ja til og med livgivende krefter hos et menneske – når det blir avløst og variert med glede og håp! Men alene – uten denne veksling, blir sorg til bitterhet, fortvilelse til tomhet og gråten uten tårer.

Derfor satte Gud håpet midt i livet! Sommerlengsel i verste vintermørke. Slik at vi med Paulus i trygg forvissning kan si – slik han gjør det i sitt brev Timoteus:

«Jeg har stridd den gode strid, fullført løpet og bevart troen.»

Eller for å si de med Karstens ord:

«Det er sommer. På nytt er jeg ruset på virkeligheten.»

Prestens minneord om Karsten Isachsen:

Vi er sammen ved Karstens båre.

Men Karsten vil leve videre. Han vil leve videre som forfatteren, forkynneren, gründeren og vennen, for det er mange og det er mye som vil holde Karsten levende for ettertiden. Og det er mer enn bøkene!

Jeg tenker på alle som husker han fra ungdomsklubbmiljøet i 50/60 årene – først i Vestre Aker og Jalmar, så i Majorstua og Tjafs. Og så kom Hamna-tiden. Ungdomssenteret som ga inspirasjon til flere kulturelle tiltak i Oslo. Og som ungdomsprest i Ullern utviklet han ideen om Fagerli leirskole et prosjekt som fremdeles er i god gjenge. Og så til slutt – livsprosjektet hans – Eivindsplass i Skurdalen!

Det var Karstens ideer, frodighet og slagferdighet som inspirerte og trakk folk - men som alltid, trengte han noen rundt seg som kunne sette ideene ut i livet og kvalitetssikre driften!

Og det tror jeg egentlig han skjønte, selv om han aldri sa det rett ut. For han var god til å trekke dyktige medarbeidere med seg inn i de ulike prosjektene.

Også vil han leve i manges hjerter som den som åpnet kirkens språk for dem. Eller for å si det på en annen måte – en som ga dem et språk som de kunne nærme seg sine religiøse følelser med! Han ga dem troen på at troen var nok!

Karsten Einar Isachsen var født i Oslo 22. februar 1944. Han vokste opp på Marienlyst i Oslo, som nummer tre av fire brødre.

Han tok artium ved Kristelig Gymnasium i 1962 og ble student ved Menighetsfakultetet samme år. I 1969 ble han cand. theol. og tok så Praktisk teologisk utdannelse ved Universitetet i Oslo i 1970.

Men selv med et langt studium bak seg, følte Karsten at han ikke var ferdig utdannet. Han fortsatte med studier innen sjelesorg ved siden av sitt arbeid som prest. Første del av sin Pastoral kliniske utdannelse tok han i 1970 ved Modum bads nervesanatorium. I 1975 dro han til USA og fortsatte utdannelsen ved Metropolitan Medical center i Minneapolis og Northern Reception Center Clinic i Sacramento og tok så i 1978 en avsluttende del ved Modum bad, og slik ble han veileder innen sjelesorg.

Og ikke nok med det, som nyslått bonde etter kjøpet av Eivindsplass i 1975, tok han en utdannelse som Agronom ved Lien Landbruksskole i Hallingdal. Karsten likte å vite hva som krevdes av ham!

Fra 1970 til 1975 var Karsten hjelpeprest i Ullern menighet i Oslo, og i 1975 kom han hit til Hol som menighetsprest. I 1977 ble han tilsatt som stiftskapellan i Tunsberg bispedømme – en stilling som ga han en viss frihet til å arbeide med sine bokprosjekter og forkynnervirksomhet i kirken, men som også bandt han en del til vikartjeneste i Hallingdal og Numedal. I 1985 gikk han ut av denne stillingen og ble forfatter, foredragsholder og forkynner på heltid.

I desember 2014 ble Karsten tildelt Petter Dass-prisen utdelt av avisen Vårt Land og i januar 2015 ble han av Kongen utnevnt til Ridder av 1 klasse av den kongelige St Olavs orden for samfunnsgavnlig innsats.

Og det er sant Karsten gagnet samfunnet, kanskje først og fremst som forfatter, foredragsholder og forkynner. Det var gjennom dette han fikk et navn – ikke bare innen kirken. På mange måter ble han et allemannseie i Norge. Med en image som presten som våget å være tydelig og snakket så folk forsto det.

Og skrev - slik at du ikke bare forsto – du kunne dvele ved teksten – la den synke inn og slik bli en styrke og oppmuntring i livet!

Karsten hadde en fantastisk evne til å få teksten til å flyte. Han var en kunstner i sin språkhåndtering.

Det er flere av oss rundt ham – når vi hørte han forkynne eller holde foredrag – kjente igjen våre egne opplevelser, ideer og famlende forsøk på å uttrykke et budskap. Han hadde fanget det opp og ga det en farge og en form som ga ordene liv! Da satte vi oss tilbake og tenkte i beundring – bare ta det og bruk det. For kun det beste er godt nok!

(En gang sa han til Jacob Jervell – hvis du kommer til Hallingdal for å tale må du ikke holde en av de andaktene du har skrevet i boka di, for de har jeg brukt! Tenk - Jervells andakt med Karstens form og ordvalg det måtte være fantastisk!)

Men det må samtidig sies at Karstens forkynnelse og bøker bærer mest av alt et innhold som kommer fra hans eget liv og erfaringer. Replikkene hans var ubetalelige og livsperlene han har etterlatt seg i sine bøker vil fremdeles være til hjelp for mange og ganske sikkert sitert.

35 bøker har Karsten skrevet. Med et opplag på til sammen en halv million er han nærværende i mange norske hjem. Det er ingen tvil, han vil leve videre!

Karsten var et engasjert menneske – livet hans var å bygge, ikke bare stuer på Eivindsplass. Han var aktivt med i visjonen rundt etablering og bygging av leirskolen Fjellheimen i Engerdal, til glede for psykisk utviklingshemmede elever.

Han engasjerte seg i retreatbevegelsen i Norge og var en god støtte for Sandom retreatsenter.

Han var tydelig i sitt engasjement for dem i kirken og i samfunnet som på en eller annen måte falt utenfor. Han var ikke redd for å markere standpunkt i ulike saker slik at han nok kunne oppfattes som radikal i det kirkelige landskap. Men teologisk sett er han vel den som tydeligere enn de fleste har markert seg med et sentralt Jesus-budskap.

For Karsten var Skurdalen og Geilo stedet i hans liv. Han prøvde seg ved sjøen – både på Smøla på Nordmøre og Hidra utenfor Flekkefjord. Men det var i Skurdalen han hørte hjemme. Det må ha vært underlig for lokalmiljøet å få en brysom bygutt som nabo, men relasjonen har utviklet seg gjennom årene slik at han nå var en sentral og viktig person i nærmiljøet – med et stort engasjement for både lokalhistorie, lokal aktivitet og engasjement for bygging av kirke og menighet både i Skurdalen og på Geilo.

Karsten var ikke noe utpreget familiemenneske. I de senere årene kom imidlertid dere brødre nærmere hverandre.

På mange måter tenker jeg at Karsten hentet noe av sitt behov for fellesskap hos de mange vennene han omga seg med. Ikke minst har det utviklet seg etter at han etablerte seg på Eivindsplass i Skurdalen. Med sin naturlige rauset inviterte han folk opp til seg. Det virket som han trivdes best når gården var befolket. Og selv om gården skulle drives som et sted med seminarvirksomhet, så var det ikke snakk om å ta betaling fra vennene som kom på vinter- påske, - sommer- eller høstferie! Du var velkommen når det skulle være!

Og en kjente seg velkommen – kjente seg sett – kjente seg verdsatt! Akkurat denne opplevelsen klarte han å videreformidle til dem som leste bøkene, hørte andaktene og foredragene hans.

Det er mange som med takknemlighet tar avskjed med Karsten i dag, først dere nærmeste Knut og Liv, Arne Jon og Kate - og Knut, Anette, Camilla, Janicke og Elisabeth og øvrige familie og dernest alle vi som var hans venner.

Vi lyser fred over Karsten Einar Isachsens minne.